En idiots guide til poker: En historie om to ulike utfall!


Forrige helg klarte jeg kunststykket å tape min største pokerpott noensinne. Du har trolig hørt meg messe om at jeg spiller opp mot 70 timer poker per uke, og at jeg «snart vil bli proff pokerspiller». Jeg tilgir deg lett om du tror jeg henger med de virkelig store guttene og jentene, og spiller for enorme pengesummer. Vel, det er ikke tilfelle.

Jeg spiller helst i turneringer med små- til medium buy-in, samtidig som jeg hiver meg på cash games av beskjeden karakter – om jeg da ikke snubler over en svak spiller som er villig til å spille NL100 (buy-in £100). Så fort det begynner å gå virkelig hett for seg, trekker jeg meg imidlertid kjapt tilbake. Jeg trives godt med dette; å leve et liv med delvis hyppig spilling, med delvis høy innsats, som jeg delvis kan beherske.

Forrige helg snublet jeg imidlertid inn i et spill jeg ikke behersket. Et bord fylt med semiprofesjonelle og NL100. Jeg trodde først jeg hadde kontroll, da jeg forholdt meg rolig uten å gjøre noen overilte bevegelser uten forsøk på noe kreativt. Jeg spilte forsiktig de gangene jeg hadde ok hender, og satset hardere når jeg hadde en virkelig god hånd. Jeg var raskt ute med å folde, alt var udramatisk og fint – helt frem til jeg havnet i en ufin hånd og alt forandret seg.

Jeg satt “under the gun” med AJ offsuit, og høynet tre ganger big blind. Spilleren til venstre for meg – som hele tiden hadde spilt veldig uryddig og kastet rundet seg med sjetonger – høynet til £7. «Fold» høres rundt bordet, mens jeg caller. Floppen kommer, en ikke ueffen regnbuefarget A-7-5. Min motstander hadde hele tiden spilt aggressivt, og jeg forsøker derfor å lokke ham med et «check». Han byr £7,75 – halve pottstørrelsen. Min plan om å check-raise ryker, og jeg ender opp med å calle. En åtter viser seg på Turn. Jeg vet plutselig ikke hvordan jeg ligger an, for et øyeblikk føles det som om jeg aldri tidligere har spilt poker. Så, Check. Han byr tre firedeler av pottstørrelsen, og jeg sier Call. Rett og slett fordi jeg ikke kommer på noe smartere å gjøre. Kan hende har jeg de beste kortene - kan hende har han knekter eller konger eller så bløffer han, men instinktet mitt forteller meg at han ikke gjør det.

En sekser, og umiddelbar fare for straight, dukker opp på River. Han virker å være en spiller som kun bryr seg om sine egne kort, og ikke hva motstanderen har. Jeg burde by, men ender opp med «check». Jeg hater meg selv for å være feig. Han svarer med å skyve alle sine sjetonger inn i midten, og jeg merker at jeg hater ham. Først og fremst fordi det virker for suspekt, og deretter fordi jeg vet jeg vil overtale meg selv til selv å følge – noe som sikkert vil føre til at jeg taper. Jeg innbiller meg selv at han, ved en god hånd, ville satt halve potstørrelsen for å lokke meg med. Den eneste grunnen til at han går All In er fordi han har en svak hånd. Jeg innbiller meg selv at han sitter med damepar. Jeg rekker å si «Call» før han snur to femmere og vinner £202.

Kort tid før dette hadde jeg opplevd noe ganske likt i en NL50, men da med annet utfall etter at floppen ga meg nierpar. Forskjellen var at jeg forsøkte å lokke med meg motstanderen med forsiktige høyninger, for å øke potten – fremfor å skyve alle sjetonger inn.

Jeg er ganske sikker på at han ville fulgt All In. Jeg er ganske sikker på at jeg i det minste burde forsøkt å finne det ut. Jeg er ganske sikker på at jeg stinker i poker akkurat nå, men helt sikker er jeg ikke. Jeg vil finne det ut de kommende ukene.

Spill poker med Unibet!