Ingen løsning i sikte for Kean


Jeg håper Rovers-fansen tar denne artikkelen i beste mening. Som Southend United-supporter er det fint å vite at det finnes en klubb vi faktisk kan synes synd på. The Shrimpers befinner seg håpløst til i League Two, de er ilagt forbud mot å kjøpe spillere, og skylder millioner av pund. Klubben har få salgbare aktiva, men ting kunne vært verre. Vi kunne vært Blackburn Rovers!

Det handler ikke om hvorvidt Steve Kean får sparken eller ei. Det som betyr noe, er at alle var så klare til å tro på at ryktene om at han hadde fått fyken var sanne. Tidene har i sannhet endret seg. Blackburn har aldri vært av de mest fargesprakende eller spennende klubbene. Under ledelse av den forrige styreformannen - John Williams - var de i det minste aldri til nasjonal forlystelse. Det var i det hele tatt en traust og stødig klubb. Gjorde de en feil - som tilfellet var med Paul Ince - tok de rolige og fornuftige grep. Det er ikke helt slik på Ewood Park nå.

De som tar Venky-gruppen i forsvar, vil sikkert peke på sommerens spillerkjøp som bevis på at de har lært hjemmeleksene. Og følgelig at de fremstår som rollemodeller for moderne eiere av fotballklubber. Det sitter imidlertid langt inne å gjøre slike innrømmelser. Blackburn er ikke lenger en Premier League-klubb, men på kort sikt mottar de rundhåndede fallskjerm-utbetalinger.

Å bruke millioner på spillere og lønninger er ikke en plutselig åpenbaring. I Blackburns tilfelle kan det sammenlignes med at du river av deg gullklokka du arvet etter din far, for så å slenge den på roulettbordet. Det handler om å snurre hjulet. Dersom ballen lander på rødt er det frelse, mens det blir et møte med utkasterne hvis ballen landet på svart.

Ansettelsen av Shebby Singh som Director of Football var atter et overilt trekk. Jeg delte faktisk kontorlandskap med mannen i sportsavdelingen av The New Paper i Singapor. Han bidro med hatske og kontroversielle artikler som nesten garantert inneholdt færre skrivefeil enn mine egne. Dersom jeg hadde fått oppgaven med å finne en Director of Football, hadde jeg skummet igjennom de nevnte artiklene. Bare sånn for å være sikker på at kandidaten ikke har sagt noe i overkant provoserende. Som for eksempel nådeløs kritikk av treneren og krav om hans avgang. Det var selvsagt akkurat hva Singh hadde gjort.

Jeg hadde trolig også tenkt meg om to ganger før jeg hadde ansatt et brusehode i en rolle som fordrer stille diplomati. Jeg mener, det siste du ønsker er en ny Director of Football som dreper lagånden ved offentlig å hevde at en 30-årig førstelagsspiller er som pensjonist å regne.

Alt forannevnte blekner i betydning når vi ser nærmere på Steve Kean. Det har aldri vært tvil om at den uerfarne treneren aldri fortjente jobben i første omgang i 2010. Ikke på noe tidspunkt har han gjort noe som tilsier at han skal fortjene å beholde den. Du kan snakke om verdighet og mot så lenge du måtte ønske. Faktum er at han overtok et stødig, midt-på-treet lag, for nesten å sende laget rett ned i løpet av seks måneder. Bragden klarte han den påfølgende sesongen.

Det er for sent nå. Å gi Kean sparken nå, er som å stenge stalldøra etter at hestene allerede har løpt avsted. Hadde klubben sparket ham forrige vinter hadde Blackburn kanskje fremdeles vært en Premier League-klubb. Hadde han fått sparken i fjor sommer, hadde en ny trener fått muligheten til å bygge et lag for fremtiden. Ved å sparke Kean nå, vil en annen måtte arve hans spillere. Klubben vil få det tøft i the Championship uten retning. Ærlig talt; det er som om Venky-folka ikke vet hva de driver med...

Jeg beklager til alle Blackburn-supportere. Spesielt fordi jeg tror jeg aldri har møtte noen av dere som ikke var grunnleggende gode og jordnære mennesker. Om Kean forsvinner eller ei, tror jeg like fullt dere vil slite. Men husk; i det minste bidrar klubben din til å glede andre.