Fotballspillernes evige Twitter-tvist


Akk, ja, Twitter.Av alle kalde og utilgjengelige steder på vår planet er dette mediets fryktinngytende egenart så interessant på grunn av følgende årsaker: Først og fremst er det det eneste sted på jorden hvor journalister anser seg selv om celebriteter. For det andre (som er langt verre) er det eneste sted på planeten hvor kjendiser ser på seg selv som journalister.

For regel er ikke sistnevnte et stort problem. R'n'B-stjerner som holder oss oppdatert, er som regel harmløse. Skulle du gremmes over TV-komikeres politiske moralisering og desperate forsøk på å skaffe seg en bokavtale, er unfollow-funksjonen kun et trykk unna. Når fotballen er involvert er det langt vanskeligere å ignorere, ettersom det har en tendens til å bli gjort til nasjonale nyheter.

For snaue tre år siden hadde klubber, agenter og bekymrede mødre ledet fotballspillere inn i et tilnærmet PR-messig nirvana. Vi snakker selvsagt om X-Box live og nattklubber med separate avdelinger og dertil hørende velurrep og en tre meter høy dørvakt. På den tiden var det vanskelig å gjøre noe virkelig dumt i full offentlighet.

Men på kortere tid enn det tar å reise et stadionanlegg ble det uviklet et nytt medium hvor man kunne følge fotballspillernes hver tanke, gjøren og laden for et verdensomspennende publikum. Det er et døgnåpent show med karriereselvmord som hovedingrediens, og billettene er gratis så lenge du er i bestillelse av en internetforbindelse.

Twitter har etter sigende gjenskapt forbindelsen mellom fotballspillere og fans. Men, dette er ikke de gode gamle dager da våre foreldre drakk på samme pub som United - og City-spillerne. Snarere blir vi til stadighet påminnet hvor langt unna den boble de lever i vi vanlig dødelige befinner oss.

Det ferskeste eksemplet i en lang rekke, er den unge irske vingen (og stjerne fra Die Hard-trilogien) James McLean. Han holdt klokelig kjeft etter at han ikke ble tatt ut i irlands tropp til VM-kvalifiseringen denne helgen. Problemet var bare at han twitret en saftig melding i retning landslagstreneren så snart han fikk tak i en telefon. Deretter ble meldingen slettet, før hele profilen forsvant.

En uke i forveien hadde Leon Knight, forhenværende Chelsea, QPR, Huddersfield, Sheffield Wednesday, Brighton, Swansea, Barnsley, MK Dons, Wycombe, Rushden, Thrasyvoulos, Hamilton, Queen of the South, Coleraine og Gelntorian-spilleren, på effektivt vis klart å få profilen sin suspendert. Karantenen og besøk fra det lokale politi kom som et resultat av at han hadde hengt ut jenter han ikke hadde noe til overs for.

I tillegg kan vi nevne Rio Ferdinands retweet som av enkelte ble oppfattet som rasisme, Ravel Morrisons homofobiske utbrudd samt Joey Bartons akk så filosofiske meldinger.

Du trenger ikke være lei deg dersom du har gått glipp av disse tweetene. Det kommer nye ganske snart. Med mindre klubbene begynner å ta sitt ansvar for sosiale medier seriøst. De av dere som har vært så uheldige at dere har mistet jobben i løpet av året, har sikkert sett at mange tror det man gjør online er uten konsekvenser. I den moderne tidsalder handler Internett om ansvarsfraskrivelse. Ikke på grunn av at vi er så mange, men snarere på grunn av at vi tor vi er trygge bak en datamaskin eller mobiltelefon.

Høyt profilerte fotballspillere, hvis berømmelse førte til at de ble forfordelt, beskyttet, degget med og konsekvent satt på pidestall, forsterker problemet ytterligere. Hvordan kan en agent forklare konseptet om konsekvenser overfor en person som gjennom flere år har blitt fortalt at han skal ignorere dem? "Kan du erindre at jeg fortalte deg at du er fantastisk, og at du kan gjøre alt du setter deg fore uansett hva andre måtte tenke? Vel, glem det. Hold deg til å ta bilder fra restaurantbesøk, og hold for all del kjeften lukket heretter".

Derfor ligger ansvaret hos klubbene selv. Enten for de arrangere et todagers kurs - hvor en eller annen samler spillerne foran en tavle og viser dem hva som er akseptable diskusjonstema på nett (X-Factor, Fisking og nye sko) og hva som ikke er gangbare emner (trenere, hudfarge, rettssaker...). Dersom det ikke gjøres kan åpenheten rundt fotballspilleres tanker meget vel være en saga blott. Forestill deg at hver eneste tweet skal passere en redaksjon som skal godkjenne, forbedre og supplere med positivitet og riktig tegnsetting. Herregud!

Les flere av Adams artikler her