Slapp av dommedagsprofeter: Disse trenerne trenger mer enn 270 minutter


Hva i helvete skjedde denne helgen? Jeg antar at det som nyheter knapt er å regne at siste rest av fotballpublikummets fornuft synes å ha forsvunnet. Panikken har bredt seg på Anfield, det pipes og bues på White Hart Lane, mens det i Southampton hviskes og tiskes om en ondskapsfull plan.

Ikke overraskende er det største hysteriet å finne rundt Liverpool. Det harde kjernen av fornuftige og kunnskapsrike drukner i et hav av idioter. Et barn ville vært i stand til å fortelle deg at Brendan Rodgers forøker å få laget til å spille rask pasningsfotball med dertil hørende bevegelsesmønstre. Men, dette er vanskelig å få til i løpet av et par dager. Ellers ville jo alle ha gjort det, ikke sant? Et barn vil også kunne fortelle deg at Liverpool har endt på 7-8-7 de tre siste sesongen, og har ikke lenger Champions League-penger som renner inn i klubbkassa. At laget tapte mot Arsenal er ingen overraskelse. Et poeng mot Manchester City, derimot, var svært uventet. Hva angår West Bromwich-kampen; det var snakk om en katastrofedag på jobben som alle lag opplever i løpet av en sesong.

Over til Spurs. Bare prøv å forestille deg hvilke endringer som har funnet sted etter at Harry Redknapp ble erstattet av Andre Villas-Boas. De har gått fra å være en jovial kockney med blank taktikktavle, til å bli en overivrig portugiser som doserer i temaet "vertikale pasninger". Lagets nye spillere kommer nok ikke til å gli automatisk inn, og vi pleide faktisk å gi trenere et par sesonger i sjefsstolen i tidligere tider. Ikke nå lenger.

Nevnte gjelder så visst ikke bare for nytilsatte trenere. Nigel Adkins har vært i førersetet i Southamptons utrolig suksess de siste par årene. Han har tatt klubben fra den gamle tredjedivisjonen til Premier League uten hvileskjær. Søndag våknet han opp til avisskriverier hvor det stilles spørsmålstegn med fremtiden hans. Visstnok skal Harry Redknapp stå klar til å erstatte ham. For det er slik man gjør det. Når man først er tilbake i Premier League etter syv års fravær, hanker man inn mannen som sørget for at man rykket ned.

Kanskje noe av årsaken er fotballspillenes popularitet, noe jeg bør vite en god del om. I spillverden har alle vunnet serien med favorittlaget sitt. Alle husker sikkert hvordan de snappet opp uslepne diamanter og hvordan de komponerte et lag som formelig spaserte seg til Europacup-suksess. Ingen snakker så høyt om be gangene hvor de tapte de tre første kampene og skrudde av maskinen med et fnys. Jeg elsker Football Manager mer enn det meste, for det er mer et kunstverk enn noe annet. Men, det er fortsatt et dataspill. I virkelighetens verden er trenere nødt til å gå inn i garderoben for å snakke til virkelige mennesker. Reelle individer med egoer, frykt og bekymringer. Treneren er herre over spillernes fremtid. Så lenge han fortsatt er i jobben, er det han som alene avgjør deres karrierevei videre. En managerjobb handler kanskje mer enn noe annet om forhold mellom mennesker. Og forhold trenger som kjent tid for å utvikle seg.

Dette er virkelighetens verden. Vi snakker om virkelige mennesker som forsøker å skape hardføre grupper av unge menn. Slike som skal kunne prestere under kritiske øyne fra alle kanter. Det er ordentlig fotball, et glorifisert kaos hvor forskjellen på "stolpe ut" og "stolpe inn" er mange millioner. Enkelte kan håndtere dette, og sågar blomstre under forventningspresset. Andre igjen faller sammen. Det er ikke en fast tidsramme for bedømming, ingen industristandard for tålmodighet. Jeg kan imidlertid fortelle deg her og nå at de fortjener mer enn 270 minutter. Dersom du ikke forstår dét, skjønner du ikke fotball og står i fare for å drite deg ut foran alle.