Sidespeilet: Husk hvem som er sjefen


Huskeregel nummer én i fotball: Ikke tro alt treneren forteller deg.

Jeg snakker ikke om de forutsigbare og forslitte linjene de serverer pressen. De nøye planlagte halvsannhetene og de forkledde (eller som regel direkte) meldingene til enten spillere eller styre. Det er standardmateriale. Like så med de hvite løgnene de serverer TV-reporterne i intervjuene etter kampslutt. "Jeg har ikke sett episoden..." Jadda... som om.

Trenere lyver. Det er de nødt til generelt, men overfor spillerne især.

Hvordan kunne de vel fortelle sannheten, altså den hele og fulle til 35 profesjonelle spillere og forvente at alle er fornøyde.Spesielt sett i lys av at man bare plukker om lag halvparten av dem som en del av kamptroppen. Vel, det er umulig.

Så lenge de mener de kan ha nytte av deg; så lenge du representerer et mulig formål, så vil sjefen fortelle sine spillere akkurat hva de ønsker å høre. Det er snakk om personalbehandling; det er psykologi og ikke minst - det er som regel ren og skjær uærlighet.

Jeg har personlig banket på manager-døra mang en gang fordi jeg har følt meg urettferdig behandlet. Ikke mer enn noen få minutter har jeg gått ut fra det samme kontoret med en varm og god følelse av optimisme.

Ble jeg løyet til og lurt? Ofte, men det er for så vidt ikke poenget.

Nå som jeg er eldre og ikke lenger er spiller ser jeg tingene mye klarere. Uten den tåkeleggende selvopptattheten kan jeg se fornuften i disse vite løgnene. På mange måter er det snakk om positive halvsannheter.

Når alt kommer til alt; hvordan vil det hjelpe laget dersom du fortalte spissen som er tredjevalg at han har større muligheter til å vinne "Vil du bli Millionær" enn å spille kommende helg?

Håp er som konsept uimotståelig. Ved å gi nettopp dét, utnytter en trener en menneskelig overlevelsesmekanisme. En manager må, vel og merke, ivareta sine egne interesser så vel som lagets.

Det er også derfor Dimitar Berbatov gjorde en stor feil da han klandret Sir Alex for "behandlingen" av ham mens i United. Bulgareren hadde angivelig spurt Fergie "ti eller 15 ganger" om han hadde en rolle å spille i klubben, hvorpå skotten alltid svarte at han var en viktig spiller for Manchester United.

Hva annet skulle Ferguson sagt? Dersom Rooney, Welbeck eller Hernandez hadde blitt skadet, suspendert eller opplevd måltørke, hadde angriperens silkefot vært sårt tiltrengt.

De fleste trener/spiller-forhold er utelukkende situasjonsbetinget. Dersom spilleren gjør det godt, føler seg ønsket og laget vinner, er han av den oppfatning av at manageren er fantastisk. Trenerens oppfatning av den ansatte vil være tilsvarende positiv. Hvis vi derimot snur på ting, og tar som utgangspunkt at resultatene har vært dårlige, og at spilleren ikke engang er med i lagoppstillingen, så er det faktisk slik at treneren er den ubestridte herren. Det er nemlig manageren som har den middelmådige profesjonelle spillerens fremtid i sine hender.

Ekstraordinære spillere, gjerne verdens beste, trenger ikke å bry seg med verken sinnstilstand eller behov for milde gaver og tjenester. De vil alltid få en ny arbeidsgiver. Dersom de ikke har sans for en trener, er alt som behøves et par dårlige resultat før man har en ny klubb på tråden. Dette har vi sett mange ganger.

Likevel er det slik at de aller fleste spillere er nødt til å akseptere at deres videre karriere ligger i hendene på den personen - som tross alt - befinner seg under størs press. Det er naturlig nok et sjansespill når man er avhengig av en annen persons smak og behag, men for å gjøre det enkelt - Det handler om å holde dem varme.

Suksess avler makt. Bare spør Berbatov. Det er også derfor Swindon Towns keeper Wes Foderingham var intet mindre enn en idiot da han valgt å skjelle ut trener Paolo di Canio fordi han ble byttet ut mot Preston forrige søndag.

For all del - Di Canio ydmyket målvakten. Sett i lys av hvor mange kamper han har spilt uten å slippe inn baklengs var handlingen trolig av den impulsive sorten. Likevel er det italieneren som setter standarden i Swindon. Og dersom han mener at Foderingham ikke lever opp til nevnte, hvorfor skal han da ikke byttes ut?

Målvaktens offentlige skittentøysvask har gitt Di Canio den perfekte unnskyldningen for å hente en ny - og i hans øyne - bedre spiller. Etter å ha sikret seg opprykk til League One - og i tillegg ligge godt av i samme divisjon - er det en rekke keepere som kunne tenkt seg Foderinghams jobb. Styret kommer uansett ikke til å sparke mannen som sikret League One-spill heller.

Som både Berbatov og Foderingham har funnet ut den seneste uken, er en trener som vinner kamper allmektig. De har på alle måter spillerne sine på en strekkbenk. Det bringer meg automatisk over til huskeregel nummer to: Sørg alltid for at du er på got fot med treneren.