Italias fotballfyrster: Moderne renessansefyrster på retur!


Det kan godt tenkes at Italia befinner seg i en tilstand tilnærmet så vel økonomisk som politisk krise. Likeledes at fotballen ris av den ene skandalen etter den andre, og den ene klubbpresidenten galere enn den nesten. Men, i Italia vil man heller ha fargerike personligheter heller enn pyntelige teknokrater. Det vil for så vidt vi andre også, ettersom det bidrar markant til underholdningsverdien. 

Især i Nord-Italia kan det sies å være en viss porsjon renessansestil over måten en rekke av de største fotballklubbene styres på. 

Mens vi tilbake i historien hadde Mediciene i Firenze, har vi i dag Della Valle. Der hvor den en gang var Sforzaene i Milan, har Moratti og Berlusconi overtatt.

Det er ingen tvil om at disse familiene er bundet til klubbene, og spillet for øvrig, på en ganske annen emosjonell måte enn de nyrike vi ser i England. En kjapp titt på de mest suksessfulle italienske klubbene avslører at det ligger patriarkalske familieverdier bak de fleste av dem. 

På samme måte som resessansefyrstene, har de fleste av disse klubbeierne vært usedvanlig dyktige til å bruke penger - om enn ikke alltid like skjønnsomt. Sistnevnte er grunnen til at flere italienske klubber finsiktes av utenlandske finansfolk, som i sin tur ser en mulighet til å gjøre profesjonelt drevne forretninger ut av klubbene. Som for eksempel amerikanske Thomas DiBenedetto (bildet), hvis selskap overtok kontrollen i AS Roma.

Italia og Serie A er hardt rammet av finanskrisen. Mens det er svært så kostbart å skulle kjøpe seg en merkevare i f. eks England, er flere av de italienske storklubbene tilgjengelig til en relativt billig penge.

For å fortså hvorfor, er vi nødt til å begi oss ut på en rundtur i Støvellandet. Slik at vi bedre kan se hvordan de mest suksessrike italienske klubbene er skrudd sammmen.

Naturligvis er det fristende å hevde at mange av de selvsamme klubbene er befolket av det vi kan kalle en slags renessansemennesker. Det vil si personer som kombinerer vidtfavnende interesser og arbeidsområder med en livsnyters livsstil. 

Et historisk eksempel - eller en prototype, om du vil - er Federico da Montefeltro. Han var en av 1400-tallets mest suksessfulle Condotteri. En Condottiere var en krigsherre - som besatt en hær av leiesoldater. Mot betaling, selvsagt, stilte han disse soldatene til rådighet for de lokale bystatene.


Han var imidlertid også et stort kunst- og kulturmesen; ja, faktisk så stor at han fikk tilnavnet "Italias Lys" - blant annet også fordi han i sin hjemby - Urbino - bygde det største bilblioteket utenfor Vatikanet. I tillegg støttet han aktivt lokale kunstnere som den berømte maleren Raphael. 

Federico da Montefeltro kombinerte det å være en kaldblodig, skruppelløs kriger med å være en kunnskapsrik humanist. Det er egenskaper vi også kan finne i den moderne tidsalder, hvor vi blant de italienske klubbeierne finner personligheter som ikke skyr ytterlighetene. 

De gamle og ærverdige familiene, som inntil nylig har drevet de italienske klubbene etter "renessanseprinsippet" er imidlertid blitt mål for enda større spillere i den globale økonomien. Prinsippet er at dersom en vare blir for billig, er man jo bare nødt til å kjøpe den.

Italia er med andre ord blitt et opplagt mål for utenlandske finansfolk. De som ikke har hatt midler til å kjøpe seg inn i eksempelvis Premier League eller Bundesligaen. Slike som likevel evner å se at etablerte storklubber i Italia likevel kan være god butikk. 

Det er også krefter i selve Italia som er parate til å ta opp konkurransen - som vi skal se nærmere på i føljetongen om penger og makt i moderne fotball. Vi lover å by på en rekke fascinerende portretter av de mest flamboyante og interessante, italienske klubbeiere. 

La oss starte rundreisen i Milano - paradoksalt nok en by hvor en epoke med familieeie er i ferd med å gå over i historien...