Italias fotballfyrster: Filmmannen De Laurentiis er både skuespiller og regissør i Napoli


Fra Firenze drar vi videre sydover, hvor vi finner Italias svar på danske Peter Aalbæk Jensen - om enn en mer ekstrem utgave i form av Aurelio De Laurentis. Film ligger i blodet, for Aurelio er nemlig nevø av Dino De Laurentiis, mannen bak Fellinis La Strada, Vadims Barbarella, Conan-filmene, The Dead Zone, Dune, Blue Velvet og Hannibal-filmene. 

I likhet med Della Valle og Fiorentina, var det et konkursbo som De Laurentiis overtok i 2004. Napoli befant seg i Serie C1 (tredjedivisjon), men med De Laurentiis' inntreden begynte reisen tilbake til Serie A med det samme. Ikke minst takket være spillere som Edinson Cavani (bildet), som i sommer ble solgt til Paris Saint Germain, er Napoli igjen blitt Søritalias omdreiningspunkt. I Di Laurentiis har klubben dessuten fått en president som ikke står tilbake for Silvio Berlusconi med henblikk på å servere overskrifter til pressen.


Mens Michel Seydoux i franske Rennes også er involvert i filmindustrien, er han likevel mer tilbakeholden når han snakker for åpen mikrofon. Aurelio De Laurentiis er i den sammenhengen langt mer "medievennlig", med sin likefremme, arrogante og fargerike stil. 

Logikken er i grunnen innlysende: Napoli er en av få klubber sør for Roma som rent faktisk kan hevde seg i både Serie A og Europa. Når De Laurentiis opptrer (og det er akkurat å opptre han gjør) i italienske medier, gjør han to ting: Han gjør Napoli-tilhengerne stolte over deres eget lag, og han sverter samtidig andre. Hvorfor? Fordi han kan. 

Som da han ble konfrontert med at stjerner som Hamsik og Lavezzi snart ville bli å finne i England:

"Hvordan slår man tilbake mot dem som sier at de snart spiller i England? Det er enkelt. Du forteller dem bare om hvordan engelskmenn lever. Og de fører seg svært dårlig. De spiser dårlig, og kvinnene vasker seg ikke nedentil. For dem er et bide et stort mysterium".

Eller kommentarene da Napoli forrige sesong skulle spille i Champions League - og man tok for gitt at det italienske fotballforbundet ville utvise... skal vi si "fornuft" i tildelingen av motstandere i tiden opp mot Europacup-forpliktelsene. Allerede i 3. serierunde skulle Napoli i aksjon mot AC Milan, noe som fikk De Laurentiis til å uttale: 

"Jeg går tilbake til å produsere film. Dette er en skandale. Det hele er rigget, og jeg skammer meg over å være italiener".


De Laurentiis har likevel også ambisjoner om å innta posisjonen som en europeisk fotballboss av fremste kaliber. Det er nemlig rykter som forteller at han akter å følge i Pozzo-familiens fotspor, og følgelig kjøpe en utenlandsk klubb. 

Pozzo-familien - som vi har omtalt i et eget avsnitt tidligere - er interessante, ettersom de har kjøpt Watford i tillegg til å eie Udinese. Især britiske medier er opptatt av når den karismatiske De Laurentiis vil gjøre sin entre i England. Leyton Orient har vært nevnt, og det samme har Crystal Palace. Spørsmålet er så om England er klar for en personlighet av De Laurentiis' størrelse. Tabloidavisene vil i alle fall trykke ham til sitt bryst. 

Og nettopp dette er en del av hemmeligheten ved De Laurentiis, og måten han har bygd "Nye" Napoli på. Han er en slags "über-Mourinho" som alltid evner å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å gjør kur til pressen. 

Det er lett å avfeie De Laurentiis med å kalle ham riv ruskende gal. Sannheten er snarere at han er ytterst beregnende i måten han bruker mediene på. Sett utenfra ligner han familiens drikkfeldige onkel, men å sette Napoli i medienes midte er ikke mindre enn en kunst.

Samtidig er det i høy grad klubbens gode speidervirksomhet man kan takke for at rekordsalget av Edinson Cavani materialiserte seg. Her hadde man en av Europas mest omsvermede angripere. Så snart han hadde forsvunnet ut dørene, ble Real Madrids midtbanespiller Raul Albiol hentet til Napoli. Kort tid etter fulgte en annen Real-spiller i form av Gonzalo Higuain (bildet), og så Liverpools Pepe Reina. 

Det kan meget vel være at filmmannen De Laurentiis spiller godt for galleriet, men man skal ikke forveklse medieoppvisningene med forretningsmannen De Laurentiis. En ting er hva ymse klubbeiere sier og gjør foran journalistene - noe ganske annet er hva deres egentlige agenda er.