Wigans tilhengerskare er latterlig: De er en skam for Premier League


Jeg har fått nok av Wigan i Premier League. De ødelegger stemningen for alle.

Jeg har stor respekt for klubbens unge og innovative manager, og den gode fotballen de spiller. Jeg har sågar mye tilovers for et par av spillerne deres.

Jeg har møtt styreformannen deres, og han er i sannhet en varm, genuin og karismatisk person.

Men, som fotballklubb; som medlem av Premier League - og følgelig begunstiget - er de rett og slett ikke gode nok. Klubbens infrastruktur og fanbase er ærlig talt patetisk.

Manchester City tok turen til DW Stadium onsdag. De regjerende seriemesterne var altså i byen. Fjorårets gullvinnere fra like "borti gata"; noe som skulle tilsi at billettene ville bli revet bort. Da jeg senere på ettermiddagen fulgte Match of the Day - da Wigans unge og lovende mannskap skulle bryne seg på landets beste lag - kunne jeg ikke annet enn å bli fullstendig sjokkert over alle de tomme setene på stadion.

Det var samme leksa tidligere i sesongen, da regjerende Champions League-mestere Chelsea besøkte DW Stadium. 14.000 kjente sin besøkelsestid, mens stadionalegget rommer 25.000. Det bringer serien i vanry.

Wigans historie er en bemerkelsesverdig en. Klubben ble valgt inn i seriesystemet så sent som i 1978, og mindre enn for 15 år siden befant de seg i ligaens kjelleretasje. Styreformann Dave Whelan kjøpte klubben på midten av nittitallet, og dyttet inn penger i hva som den gang virket som kun en luftig drøm om Premier League.

Whelans plan var, som det skulle vise seg, ikke så dårlig som det kunne virke i utgangspunktet. Vi skal ta hatten av for mannens vyer. Problemet er bare at hans personlige ambisjoner er større enn klubbens rettmessige status. Wigan har for lengst passert stadiet hvor de overpresterer.

Jeg kan huske et innslag på Football Focus i forkant av the Latics' Auto Windscreen-finale mot Millwall i 1999. BBC-journalistene gjennomførte en intervjurunde i bykjernen den dagen. Spørsmålet handlet ganske enkelt om Athletics forestående finale - den gang én av klubbens største kamper gjennom tidene. Halvparten av de som ble spurt hadde ingen anelse om at kampen gikk av stabelen. Den andre halvparten visste ikke engang at Wigan hadde et fotballag.

Propanda og agenda til side, nevnte avfødte en langt mer interessant problemstilling. Wigan er ikke det tettest befolkede område i Nord-Vest, og det ligger ni andre ligaklubber innenfor en radius på 30 minutters bilkjøring. Ikke rent få scousere - især Liverpool og Everton-fans - har bosatt seg i og rundt området.

Så har vi klubbens kanskje største utfordring. Du skjønner, fotball er ikke den eneste idretten som utøves innenfor bygrensene. Wigan har lenge vært et sentrum for sport i verdensklasse og en rekke toppserietitler; i Rugby league, vel og merke. Martin Offiah, Jason Robinson og Shaun Edwards satte byen på kartet da jeg vokste opp - foran tusenvis på tribunene førte de Warriors til suksess.

Slik sett befinner Wigan FC seg i en lite misunnelsesverdig posisjon. De har motvillig fått rollen som den undervurderte lillebroren, noe som burde bety at de gjør sitt ytterste for å tiltrekke seg nye supportere. Klubben trenger å fylle sitt imponerende DW Stadium - om ikke annet gi bortelagene en større andel billetter. Mange klubber befinner seg i en lignende situasjon, og tilbyr dermed ledig setekapasitet til lokale skoleelver. Andre ganger igjen senker de prisene for å få nykommere gjennom dørene. Dessverre gjør Wigan altfor sjelden slike ting. Hvis noe gjør de det vanskeligere for potensielle fans.

En venn besøkte nylig familie i Wigan-området, og stod plutselig uten planer for lørdagen. Han tok dermed turen til DW i håp om å få med seg lagets hjemmekamp mot Aston Villa. Da han ankom ble han informert om at det var billetter tilgjengelig, men at han måtte betale for medlemsskap før han kunne få lov til å kjøpe billett. Medlemsskapet kostet like mye som selve inngangsbilletten, og han valgte derfor å takke nei. Det var færre enn 16.000 på tribunene den dagen. Arenaen har ikke vært fylt - i fotballsammenheng - på fire år.

Så har vi klubbens bortesupportere. Motstandernes fans spøker med: "Når reiser minibussen?", mens realiteten er at Wigan-tilhengerne sliter med å fylle en liten buss. Vi snakker om verdens største liga. Etter å ha bivånt såkalte "storkamper" på DW tidligere, kan jeg bare sammenligne stemningen på tribunen med en vennskapskamp i sesongoppkjøringen. Det er nesten ikke verdt å nevne klubbens 35 supportere som tok turen til Tottenham-kampen i fjor.

Dette er ikke nødvendigvis Wigan-supporternes feil. Mange av dem er like ihuga fans som du finner i hvilken som helst annen klubb. Den nedslående sannheten er at det ikke er mange nok til å kunne rettferdiggjøre en plass i den gjeveste ligaen.

De finansielle utsiktene ser heller ikke særlig lyse ut. Whelan tjente en formue da han solgte sportskjeden JJB Sport (før den senere gikk konkurs). Han har allerede gitt signaler om at han akter å trekke seg tilbake, noe som betyr at boblen sprekker før eller senere. Wigan vil bli tvunget til å finne sitt naturlige nivå - et sted mellom League One og Championship. Fremdeles finner du personer i byen som ikke er klar over at det finnes et fotballag med samme navn.