Utnevnelsen av Sherwood blåser liv i god, gammeldags "engelsk fotball"!


Daniel Levys beslutning om å gi Tim Sherwood Tottenham-jobben er ikke utelukkende en ansettelse. Det er en kulturell revolusjon. Det handler om alle de frustrerte sjelene i engelsk fotball. De som nesten er kjedet til døde med taktikktavler. De som løfter sine øyne opp mot himmelen og roper - med gråtkvalt røst - "Fire Fire J***a To!"

Sherwood er på ingen måte Mike Bassett. Han har nesten full hus hva angår trenerkurs (og starter arbeidet med UEFA Pro Licence i 2014), og kan i tillegg dra veksler på et helt liv som fotballspiller. Det er likevel ikke til å komme ifra at han representerer et dramatisk brudd med Andre Villas-Boas' "Micro Management". Dersom de to første kampene under Sherwood er noe å gå etter, kan vi trygt fastslå at det er liten fare for at vi får se den forhenværende Blackburn - og Spurs-spilleren dirigere backrekka 20 cm fremover. Det vil imidlertid være forferdelig mye bannskap. 

Det er noe ved Sherwood som minner om en elektriker fra Hedmark. Han ser ut som en herremann som liker å stå opp grytidlig, og samtidig forventer at du peller deg opp til samme tid. Han ser ut som han forventer å få server kaffen kruttsterk, og ingen unnasluntring eller moderne musikk i bilen på vei hjem. Dersom du ikke skjønner hva han mener når han snakker til deg, roper han til det måtte synke inn. 

Og instruksjonene virker ikke å være i overkant kompliserte så langt. Han liker at en forsvarsfirer er består av nettopp fire mann i backrekka. Han stiller med to vinger, krever at ballene blir sendt ut på flankene for deretter å slås inn i boksen. Han har to midtbanespillere sentralt. Èn offensiv og en med defensivt ansvar. På topp finner vi den tradisjonelle kombinasjonen av en høyreist angriper og en liten en. Dersom du ikke visste bedre, ville du trodd dette var et lag fra 1988. 

Det gjør det sikkert lett å le av. Her har vi en av de siste fotballspillerne som med rette kan kalles arbeiderklasse. Han tilbragte ikke sine barneår i et akademi, ei heller hadde han en egen agent som foret egoet hans fra han fylte 12 år. Han startet ikke engang fotballkarrieren da det ble ansett for å være et lukrativt yrke. Den gangen - på 80-tallet - var fotball kun en jobb for de fleste spillerne i den øverste divisjonen. Et yrke som kunne gi deg mulighet til å kjøpe et eget hjem, eller legge til side litt til etter karrieren. Det var ikke en lotterigevinst som hver eneste Premier League-kontrakt i disse dager er. Sherwood er fra en tid da du måtte jobbe hardt, ettersom formsvikt eller skade kunne vise seg skjebnesvangert. 

Han bruker kjeftamentet, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Fotballspillere er unge menn som ble tatt ut av ordinær skolegang altfor tidlig. Mens det er mange av dem som har hodet på rett sted, og som entusiastisk studerer spillet, foretrekker de fleste å slumre seg gjennom de taktiske møtene. Som Harry Redknapp ved gjentatte anledninger har bevist; det å holde det enkelt kan ofte være det beste. 

Hva angår Sherwoods taktikk, er den kanskje ikke så kjedelig som den ser ut ved første øyekast. Moderne spillesystemer utvikler seg som reaksjoner på presens status. Southampton, for eksempel, presser motstanderen høyt for å forhindre å gi bort overtaket. Da de møtte Sherwoods få-ballen-ut-på-kantene, fikk de store problemer. Det vil ta tid før de andre lagene husker hvordan man demmer opp for slik fotball. Innen den tid kan Sherwood ha utviklet nye løsninger. 

Dersom man foreta en sannsynlighetsvurdering - sett i lys av klubbens kronisk manglende tålmodighet, Levys brutale forretningsdrift og den gnagende følelsen av at Sherwoods korttidskontrakt betyr at det venter en langvaring løsning i kulissene - kan vi regne med at dette ender med tårer og tenners gnissel. Sherwood tror selvsagt ikke dét. Og det skal bli fascinerende å se ham jobbe for å bevise at vi tar feil. 

Sats på Tottenhams møte med West Bromwich Albion 2. juledag her!