Tottenham-styret må handle nå!


I disse tider blir en overraskende trenersparking gjerne etterfulgt av Twitter-meldinger fra spillerne i klubben. 

Den moderne fotballspilleren synes å ha en hang til å fortelle verden akkurat hvor "sinnsykt skuffet" de måtte være. 

Da Andre Villas-Boas måtte ta den tunge veien ned til arbeidskontoret, var imidlertid stillheten øredøvende. Alt vi ble til del (og nokså forutsigbart, som sådan) var Benoit Assou-Ekottos gledesutbrudd. Tottenhams forviste - og slett ikke bitre - venstreback. 

Fraværet av reaksjoner kan være et tydelig tegn på hvor upopulær AVB hadde blitt blant spillerne; eller det kan være et tegn på hvor livredde spillerne er for styreformann Daniel Levy. Uansett: Ingen virket å være fra seg av fortvilelse. 

Vi skal selvsagt ikke lese altfor mye av dét heller. En spillers reaksjon er uansett alltid å tenke på seg selv, uansett. I min aktive karriere visste man godt å imitere sorg og smerte dersom en journalist stilte spørsmål; ellers veide vi for og mot i vårt stille sinn - hva situasjonen betydde for oss selv - og lot livet gå sin gang. Kanskje Spurs-spillerne har gjort det samme? 

Å utnevne en vikartrener er såvisst en stor ting for spillerne. TIl å begynne med freder man den som holder i tømmene - selv om resultatene ikke er særlig å skrive hjem om. Jeg har selv vært vitne til det et par ganger, og hukser spesielt da George Graham fikk sparken i februar 1995. 

Da krokodilletårene var unnagjort, strømmet begeistringen gjennom hele spillertroppen. Fri fra det strenge regimet som Graham ledet, var det stakkars Stewart Houston - assistent, og deretter vikar - som fikk ansvaret med å holde styr på spillerne. Det virket som om sjokket ved å endelig være fri fra åket ga samtlige et mentalt løft. Dersom fotballens skjærsild var frigjørende til å begynne med, kom usikkerheten og manglende stabilitet straks snikende. 

Hva skjer? Hvordan ligger vi an? Når akter klubben å foreta en beslutning? Profesjonelle fotballspillere liker ikke å bli holdt i uvissa altfor lenge. Og påkjenningene begynte å gi seg utslag. Arsenal tok seg til finalen i UEFAs Cupvinnercup i løpet av Houstons tre måneder lange karriere. 6-3-9 fortalte imidlertid sitt klare språk om en ikke overmåtes god periode. Dersom Tottenhams styre ikke har en klar plan, lurer jeg på om spillerne vil følge i noenlunde samme spor som de gjorde i Arsenal i sin tid.

Selv om Tim Sherwood måtte besitte en briljant fotballhjerne, lede spillerne på en ypperlig måte, og samtidig ha enkelte briljante, nye idéer om hvordan laget kan heves... Spillerne vil like fullt anse ham som trener for ungdomslaget; er "Technical Co-ordinator", som hans offisielle tittel lyder. Som Daniel Levys egen gullgutt er han nødt til å jobbe enda hardere for å gjøre seg fortjent til spillernes respekt. Og dét kan saktens ta sin tid. 

Heller enn å fokusere på resultatene, vil fokuset ligge på vikartrenerens minste bevegelse. Tottenhams Ligacup-tap mot West Ham var ikke den starten Sherwood kunne ønsket seg. Det er likevel et nederlag som bør sjerpe sansene til spillerne, hvis tropp meget vel har sett frem til en frisk start uten AVB. 

Hvis han er godt likt på treningsfeltet, vil troppen tolerere ham i ytterligere en tid. Det er uansett ikke til å komme ifra, at særlig mange flere tap kan føre til mytteri blant spillerne. Især blant klubbens mange nyervervelser - som tross alt ble forespeilet en plass blant de fire beste i Premier League. Av en trener som ikke lenger er i klubben. Har jeg egentlig lyst til å være med på dette? For det er akkurat dét spørsmålet de stiller seg selv. 

Hvis Tottenham virkelig anser Sherwood som en geniun kandidat, bør han få tid til å vise hva han er laget av. Og styret bør gjøre det klart hva som skjer. Dersom de ikke bryr seg, skal det ikke mye til før denne sesongen er fullstendig ødelagt. Det er i sannhet en delikat situasjon i garderoben for tiden. 

Skulle Tottenham derimot kun anse den forhenværende midtbanespilleren som en midlertidig løsning, er det nødt til å finne en permanent løsning kjapt. 

Selv om Guus Hiddink, Roberto di Matteo og Rafael Benitez alle beviste at vikartrenere kan ha en funksjon, er det unntakene som bekrefter regelen. Profesjonelle fotballspillere er sarte sjeler, slike som liker å vite akkurat hvor de står. Forvirrende situasjoner er derfor ikke å foretrekke. 

Hvis Spurs skal komme seg helskinnet gjennom regimeskiftet, er Daniel Levy nødt til å vise kortene. Kjapt. 

Hvem blir Tottenhams nye manager? Sjekk oddsen her!