Stoke i forandring gir grunn til bekymring


Du skjønner, det var en del av meg som sørget over tapet av det gamle Manchester City. Den gang de lyseblå var fulle av feil og mangler. Klubben som forsvant da Sergio Agüero satte scoringen som sikret seriemesterskapet.


Mens det lenge så ut som om det gode gamle ujevne laget fremdeles eksisterte under lasset av penger, som Anakin Skywalker pesende i Darth Waders skikkelse, gikk det tapt på overtid mot QPR. 


Jeg likte den gamle utgaven av The Sky Blues. Jeg pleide å heie på dem som jeg gjorde med Frank Spencer. Vel vitende om at hva enn de forsøkte seg på, ville det ende med Alan Ball på rulleskøyter ned en bratt bakke. Med Georgie Kinkladze i armene. Men, som sagt: Gamle City finnes ikke mer. 


Som om ikke dét var nok. Nå har den velkjente utgaven av Stoke City blitt tatt fra meg også. Stoke var nemlig slett ikke det kjedeligste laget på banen i oppgjøret i helgen som var. Den tittelen kunne West Ham innkassere. De holdt ballen langs bakken. De rykket og nappet, de lette etter åpninger og rop og strakk West Hams solide forsvarsrekke. Steven Nzonzi la pasninger som Xabi Alonso. Geoff Cameron liknet på sin side Cesc Fabregas. Jeg skal være helt oppriktig; det var i sannhet en skjellsettende opplevelse. 


Jeg hadde, som du sikkert forstår, sansen for gamle Stoke. Jeg har alltid forsvart deres rett til å spille fotball som 11 steintroll. Til tross for at enkelte av nevnte gikk inn i taklingene som om de skulle hevne konas utroskap. Hvorfor skal det være en plikt å spille hva mange kaller "skikkelig" fotball? Det vil i så fall bare gagne et lite knippe lag. De som har langt større økonomiske ressurser en klubber som Stoke, takket være Champions League. Lag som Stoke, med en stolt historie, trenger ikke føle seg forpliktet til å legge seg på rygg for noen. Så lenge de holder seg til fotballens regler, kan de spille akkurat hvordan de måtte ønske. 


Problemet var bare at denne funksjonelle, gammeldagse, måten å spille fotball på kun skulle være en overgangsfase. Noe som skulle holde klubben i det gode selskap mens de utviklet seg til noe mer spiselig fotballmessig. Dessverre - til tross for et høyt forbruk av penger på nye spillere og dertil hørende lønnsutgifter - ble Stoke aldri nevneverdig bedre. På tampen av fjorårssesongen uttrykte selv de største forsvarerne av Tony Pulis sin misnøye. Det var lett å advare dem mot hva de kunne risikere å få i stedet for Pulis. Men når man bruker en stor del av inntekten på å følge laget sitt rundt i det ganske land, har man lov til å håpe på en scoring eller to. 


Den nye utgaven av Stoke spiller pen fotball. De har sågar signert Steven Ireland - hvis spiller kan spille forsvar som en gud. Vel og merke når han ikke er opptatt med å kjøpe rosa sportsbil eller hevde at familiemedlemmer har avgått ved døden. Fremtiden ser rett og slett lys ut. Selv om de ikke er helt på linje med Barcelona, makter de om ikke annet å tråkle sammen et tresifret antall pasninger i enkelte kamper. Jeg skjønner alt dette. Det gjør meg bare ikke noe gladere.