Slutten for en gyllen generasjon? Tro om igjen


Fotballen gir oss så mange fantastiske opplevelser, at jeg føler meg litt bortskjemt ved å snakke om de kjedelige øyeblikkene. Jeg gjør det likevel. 

2012/2013-utgaven av Premier League, var akkurat like underholdende som en omvisning på en forlatt teppefabrikk. Manchester United hadde tittelen i lomma i tide til julefeiringen, mens 12 lag gjorde sitt ytterste for å blande seg inn i nedrykksstriden. De stakkars tilskuerne måtte ta til takke med "Kampen om Fjerdeplassen" i siste serierunde. Ala fotballens svar på å se en VHS-film i badekaret fordi det ikke er kino-billetter å oppdrive. 

I sannhet er det spillerne vi skal synes synd på. De var så frustrerte med den endeløse strømmen av middelmådige prestasjoner de leverte, at de tok til biting, sparking, ukvemsord og Twitter i et forsøk på å overleve. Har du eksempelvis kjedet seg til de grader, at du har lagt et grisehode i kompisen din sitt skap? Glen Whelan har nemlig funnet tilværelsen så uutholdelig, at han gjorde nettopp dét. 

De er så lei av fotball, at halve Premier League bestemte seg for å legge opp for godt søndag. Paul Scholes, Phil Neville, Michael Owen og selv James Carragher - en mann så tidløs og tilpasningsdyktig at det ikke finnes hans like - la alle støvlene på hylla. Apatien stopper ikke der. David Beckham formelig gråt seg over i pensjonistenes rekker (og kommende veldedighetskamper), mens Mark Van Bommel takket av vel vitende om at plassen i historiebøkene var sikret. 

Så... Kommer vi til å savne dem? Trolig. Vil vi ta sommeren til hjelp for å sørge over hvor briljante de var? Absolutt. England har kanskje ikke fostret de mest teknisk begavede spillerne - eller den beste treningskulturen - med vi er fremdeles verdensmestere i å hylle vår egen middelmådighet. 

For all del; det betyr ikke at noen av nevnte er dårlige spillere. Det er nemlig ikke mangel på verken Premier League - eller Champions League-titler blant nevnte knippe spillere. Det er derimot et trist faktum at ingen av dem har etterlatt seg den arven de lå an til for 15 år siden. 

La oss ta Paul Scholes, for eksempel. En av de beste midtbanespillerne som dette landet har produsert. Han er kanskje den som har bidratt mest til Sir Alex Fergusons talløse triumfer i Manchester United. Scholes har imidlertid brukt de 2-3 siste sesongene på å lunte rundt som en bilmekaniker, som har vunnet  en "Spiller-for-en-dag" konkurranse. Hva med mannens landslagskarriere? Han har vært spilleren benyttet i de underligste posisjoner. Utelukkende for å se til at man hadde så mange store navn i startoppstillingen som mulig. Vi har fått høre det til det kjedsommelige, hvor mye det engelske landslaget kunne trengt en styrende skikkelse på midtbanen. Vi har hatt en - men heller valgt å bruke ham på venstrekanten. 

Det var sannelig ikke mangel på dem som - med rette - hevdet at Michael Owen var den fremste måljegeren i verden. To fantastiske VM, en utrolig FA Cup-finale, en overgang til Real Madrid... og alt ble rundet av med 17 minutter for Stoke. I en sesong hvor han kun tegnet seg for én stusslig scoring. Mannen er 33 år. På akkurat samme stadium av karrieren noterte Raul seg for 20 fulltreffere i Schalke-trøya, mens både Shearer og Rivaldo rundet 30 mål. Skader har naturlig nok gjort sitt, men når han nå takker for seg - har han ikke mer enn tre sesonger med over 10 mål siden han vant Gullballen i 2001 å se tilbake på. 

Det tristeste av alt, er tilfellet Carragher. Han slo igjennom i Liverpool i en alder av 18 år, og han var mannen som skulle lede Liverpool ut av skyggenes dal. Glem mannen med alle overskriftene - Steven Gerrard. Liverpool har - til alle tider - vært bygget rundt et bunnsolid forsvar. Men, trenere har kommet og gått på Merseyside, uten at de har evnet å fikse forsvaret. Javel; de har vunnet en og annen cup, men da Carragher fikk sin debut i 1998, hadde Liverpool 18 titler mot Manchester Uniteds 12. Nå ligger sistnevnte to foran. 38 landskamper fordelt på 17 år forteller også sitt. Det er kun to mer enn Wayne Bridge...

Så har vi David Beckham, da. Han var jo faktisk en god spiller. En svært så god en, faktisk. Midtbanespilleren har på mange måter blitt selveste symbolet på den moderne fotballen, gjennom sitt knippe hysterisk betimelige scoringer. Arven etter ham vil sikkert leve videre i hundrevis av år, selv om de færreste vil være i stand til å sette fingeren på hva han gjorde for å fortjene heltestatusen. Et globalt ikon utenfor gressmatta, mens han var lite annet enn leytonstones svar på Nolberto solano på banen (med bedre frisyre, vel og merke). 

Scholes, Carragher, Owen og Beckham har definitivt fortjent å kunne legge beina på bordet. Jeg er bare ikke så sikker på om de fortjener den opphøyde statusen som de har blitt til del.