Slapp av, folkens. Det er sesongoppkjøring!


Jeg kan umulig være den eneste personen som ble overrasket over å finne ut at David Moyes, Manuel Pellegrini og Roberto Martinez alle tapte sine første kamper. Jeg trodde ikke sesongen startet før i august...

Misforstå med rett. Jeg savner fotballen. Jeg savner det så inderlig at jeg forrige uke satte meg ned med Football Manager. Selvsagt satte jeg meg fore å restrukturere det skotske landslaget innenfor samtlige årskull. Da jeg skjønte hva jeg var i ferd med å gjøre, gråt jeg en stille tåre. Ja, jeg kjedet meg. Men, kjedsomheten er likevel ikke så langt fremskredet at jeg faktisk tror resultatene i sesongoppkjøringen har noen betydning. 

Alt arbeidet som legges ned i å arrangere slike kamper, og alle pengene som skifter hender til tross; alle sponsoravtaler og supportere som får muligheten til å se sine helter på nært hold til side. Her er sannheten: Resultatene i vennskapskamper har aldri betydd noe som helt. Aldri. 

Kamper utenfor sesongen er, og da legger jeg godviljen til, en mulighet for unge menn til å løpe Mallorca-spriten ut av systemet. Kun for å ta en pause hvor de kommanderer sin nye lagkamerat til å stå på en stol mens hans må synge foran alle. Den kranglete internasjonale fotballkalenderen innebærer at samtlige lag mangler minst én spiller i forbindelse med landslagsforpliktelser. Fjorårssesongens strabasiøse terminliste gjør sitt til at minst et par andre befinner seg på klubbens sykestue. Et knippe av de øvrige spillerne vil på sin side la agentene stå for snakkingen. Dette er så visst ikke ekte fotball. Det er oppskrytte ettermiddagstreninger. 

Det er selvsagt utsøkt mat for journalistene. De som får mulighet til å reise sammen med laget, og følgelig kunne knytte nye kontakter. Ikke minst de som kan ta seg tid til å stille Wayne Rooney de samme gamle spørsmålene, mens de drikker hull i arbeidsgiverens representasjonskonto. For alle andre, derimot, har dette knapt nok relevans. 

Selv når resultatene er oppsiktsvekkende (i positiv eller negativ forstand), er de fremdeles uten betydning. Newcastles 1-6 tap mot Leyton Orient i 2009 ble etterfulgt av opprykk tilbake til Premier League. Kanskje du kunne lest ut av den direkte ordvekslingen i garderoben etter kampen at the Magpies ville få en solid sesong. Kevin Nolans oppfordring til lagkameratene om å pakke sekkene og forsvinne kan selvsagt ha hatt en viss effekt. Men, på langt nær så god effekt som det faktum at Newcastle valgte å beholde en solid, overbetalt spillertropp og Chris Hughtons smarte fotballhjerne. Og i forlengelsen titusener av entusiastiske publikummere og 46 kamper med full innsats. 

Forrige helg plukket Moyes ut en startellever bestående av slitne spiller med jet-lag. 11 halvtrente menn som han aldri ville sendt utpå i en Premier League-kamp. Legg også til at mannskapet måtte gjennomføre kampen i en slik hete og fuktighet som får håret til å stå i en permanent. Ikke akkurat forhold som man vil oppleve i England, er det vel? Hva med Manchester City, da? Pellegrini forsøker fremdeles å finne ut hvem som er Scott Sinclair - et problem han deler med brorparten av klubbens supportere. Hva angår Martinez, har han kommet til side 3 av 24 i Powerpoint-presentasjonen med tittelen "Hvordan spille med tre i forsvar". 

Disse kampene betyr null og niks. De er enkelt og greit avanserte treninger, salgsmøter og oppblåste loppemarked for overprisede fotballspillere. Så kan vi virkelig ta sommerferie, altså? Dersom du virkelig trenger noe å foreta deg, kan du finne gode skotske forsvarere under 19 år...