Sidespeilet: Unger trenger livets harde skole før de slår igjennom


Ikke si det høyt, men svært få av Englands landslagsspillere er "Made in Chelsea", Manchester, Nord London eller Liverpool.

Jack Wilshire er et hederlig unntak, så også med den stadig bedre Danny Welbeck. En kjapp bakgrunnssjekk av Roy Hodgsons siste landslagstropp avslører at det er forsvinnende få spillere som tar veien opp og frem fra storklubbenes spillerakademi. Utrolig nok, foruten Welbeck, må vi helt tilbake til slutten av 90-tallet da Steven Gerrard, Ashley Cole og John Terry tok steget inn i rampelyset for å finne egenproduserte spillere fra de seks topplagene.

Sett i lys av alle pengene de bruker på akademiene er det ganske utrolig, ikke sant?

Selvsagt er det slik at de fleste av landslagsspillerne befinner seg i nettopp de største klubbene. Likevel er det ikke til å komme ifra at de fleste fotballkarrierer har startet i langt mer beskjedne omgivelser. Joe Hart startet keeper-karrieren i Shrewsbury Town, Tom Cleverley i Bradford City, mens Jermaine Defoe og Scott Parker begge lærte seg å sparke ball i Charlton Athletic. De nye spillerne å ta med i regnestykket, inkluderer den forhenværende Gillingham-spilleren Ryan Bertrand. Clevendon Town, Cambridge United, West Ham, Wolves, Sheffield United, Aston Villa, Leeds, Middlesbrough og QPR hadde alle sine representanter på Wembley-matta denne uken.

Duoen Theo Walcott og Alex Oxlade-Chamberlain tilbragte begge sine spede ungdomsår hos Arsenals Premier League-kollega Southampton. Og ting har fungert bra for dem under Arsene Wenger, har det vel ikke?

Ikke misforstå meg. De "Seks Store" har noen av de beste ungdomstrenerne i fotballen, de behandler ivaretar sine unge spiller på fabelaktig vis og tilbyr treningsfasiliteter som min generasjon av spillere bare kunne drømme om.

Kan det være slik at denne altomfattende luksusen gjør det vanskeligere for talentene å slå ut i full blomst? Jeg undres...

I mine hine år i Arsenal ble vi satt til å pusse sko, feie gulvet i garderoben, vaske toalett og alt det styret der. Dersom jobbene ikke ble utført prikkfritt, måtte vi gjøre jobben om igjen. Ikke sjelden til langt på kveld fredag før vi spilte kamp morgenen etter. Å holde beina på jorda var liksom ikke noe problem for oss.

I 2012 forsvinner storklubbenes ungdomsspillere avgårde i BMW så snart treningene er ferdig. Ettermiddagene tilbringes i dyre designerbutikker, foran X-boxen eller vennskapelig erting på Twitter. Alt servert på et sølvfat, og så smertelig enkelt. Alt de trenger å tenke på er fotball (noe man med rette kan kreve), og det er ikke et problem ettersom de har blitt behandlet som superstjerner og kongelige siden de fylte åtte år.

Tragisk nok har de fleste av disse bortskjemte guttungene forsvunnet før de har fylt 21. Bare de med en ekstraordinær selvdisiplin og et talent utenom det vanlige unnslipper fotball-sykdommen som kalles latskap.

Det er derfor jeg lurer på om de beste talentene har godt av å gå livets skole i de mindre møblerte omgivelser, hvor de lærer seg fotballen i småklubbene og ikke er bortskjemte fra første dag.

Dersom spillerne som utgjør England-troppen er noe å gå etter, er det fremtidens løsning...

Med beina godt plantet på jorda i ungdomsårene hvor en plass blant de beste er belønningen, kan vi anta at spillere som Hart, Bertrand, Oxlade-Chamberlain, Barry, Jagielka, Walker, Jones, Smalling, Lescott, Ruddy og Butland ikke burde ha noen problemer med motivasjonen. Klatringen har bare gjort dem godt. Noen ganger tar det derimot litt tid før man evner å inspirere en unggutt til å ta det neste steget. Jeg vet for eksempel med sikkerhet at Theo Walcott var Southamptons te-bærer og løpegutt når laget spilte bortekamper.

En er æra hvor man skal vinne for enhver pris, og hvor kortsiktighet er et nødvendig onde for at managere skal overleve, er det vanskeligere enn noen gang tidligere for en talentfull spiller å få sjansen i Premier League. Spesielt i en av topp seks-klubbene.

For å si det slik, dersom jeg var tenåring nå, hadde jeg definitivt tenkt meg om to ganger før jeg hadde signert for en toppklubb. Slik tilfellet var i 1993 da jeg ble Arsenal-spiller.

Ikke bare hadde kampen for en billett til berømmelse gjort meg til en mer komplett person og spiller. Paradoksalt nok vil det å vokse opp utenfor det Forjettede Land - Premier League - også gi meg den beste muligheten til å spille der.