Sidespeilet: Til ære for Carl Jenkinson - Arsenals nye helt


Overraskende og oppsiktsvekkende historier fra sportsverden har ikke akkurat vært mangelvare i London denne sommeren. Unødvendig derfor å si at vi har vært bortskjemte.

Nå som høstløvet begynner å falle - bare noen stakkede uker senere - er det derimot seks kilometer unna Olympic Stadium hvor en ubejublet ung atlet befinner seg. Han er kledd i rødt, hvitt og blått, og har gjort et helt spesielt inntrykk.

Navnet er Carl Jenkinson.

Før vi ser på ham i presens, la oss tenke tilbake til 13. februar 2010...

Vi snakker om FA Cupens 5. Runde hvor Chelsea - ikke overraskende anført av Didier Drogba - slå Cardiff City 4-1 på Stamford Bridge. Avram Grant ledet på sin side Portsmouth til en overbevisende seier med samme sifre mot erkerivalen fra sørkysten - Southampton. Senere skulle lagene møtes i den 129. FA Cup-finalen på Wembley hvor Drogba tegnet seg for kampens eneste mål i en skuffende kamp.

13. februar 2010 fikk Carl Jenkinson sin debut for Conference South-klubben Welling United - en klubb som står mitt hjerte nært, og tilfeldigvis den siste klubben jeg spilte for før jeg måtte legge opp i 2006.

Bare fem dager etter at han feiret 18 årsdagen, iførte den lite kjente Charlton-spilleren - den gang på utlån til Park View Road-klubben - den røde Welling-trøya for første gang. Motstanderen var ingen ringere enn Dorchester Town, og i følge Kent Onlines kamprapport gjorde Jenkinson slett ingen god figur. Bare hør...

"Welling rotet bort to viktige poeng i kampen om en play-off plass i Blue Square South lørdag. Et straffespark på overtid forhindret the Wings fra å ta alle poengene mot et svakt Dorchester-lag. Straffesparket kom som et resultat av en unødvendig inngripen fra Charlton-forsvareren Carl Jenkinson.

Unggutten ble fulgt av Addicks-trener Mark Kinsella, som kunne se tenåringen kaste seg etter en ball som ikke var der - bare for gjestenes Matt Groves å score på det etterfølgende straffesparket".

Etter en lite flatterende start på livet som profesjonell fotballspiller var Jenkinson - i følge en av mine venner - utrøstelig i baren etter kampen.

Ni mer eller mindre solide opptredener fulgte før Jenkinson returnerte til Charlton Athletic. Deretter (altså, etter et nytt låneopphold i Eastbourne i Conference National) skulle det gå ytterligere åtte måneder før han fikk sin første av i alt åtte kamper for the Addicks. Debuten kom mot Brentford i JPT-møtet på Griffin Park.

Når vi spoler kjapt frem til 2012, er det vanskelig å fatte hvor langt Arsenal-backen (snart engelsk landslagsspiller) har kommet på så vidt kort tid.

For min egen del har jeg spilt fotball på hvert eneste nivå fra Premier League til Conference South (dessverre i motsatt rekkefølge sammenlignet med Jenkinson). Jeg kan med hånden på hjertet si at livet i non-league slett ikke er en dans på roser. Det spilles kjapp og fysisk fotball, og ikke en liga som gir særlig rom for primadonnaer. Du kan rett og slett ikke bare dukke opp å ta deg friheter uansett hvor god du måtte være.

Non-league er så visst ikke Champions League, men jeg kunne følge Jenkinsons prestasjon foran 60.000 publikummere mot Olympiakos. Farten, styrken og hans defensive kvaliteter var fremragende. Like så med ballberøringene, teknikken og pasningene. Timingen var også av øverste hyllevare. Han var i mine øyne, i akkurat den kampen, Arsenals beste spiller.

Det er i sannhet en oppsiktsvekkende reise, hvis historie jeg håper inspirerer tusenvis av andre unge spillere med ambisjoner. Sørgelig oversett av storklubbene da han var yngre, Carl Jenkinson var aldri gutten med gullbuksene. Han ble ikke engang kastet inn på førstelaget på The Valley. Faktisk ble han aldri noe mer enn stallfyll i sørørst-London. Men, nå er han her. Han har tiltrukket seg landslagssjef Roy Hodgsons oppmerksomhet, og gjør livet utrygt for Premier Leagues mest stabile høyreback - Bacary Sagna.

Hvordan har så Jenkinson klart å komme dit han er i dag?

Jeg skal ikke hevde å kjenne hans personlige historie personlig, men jeg er fullt inneforstått med at han la ned bøttevis av svette i jakten på det umulige. Da lagkameratene i Charlton reiste hjem til PlayStation og sofa, ble Jenkinson stående igjen på treningsfeltet for å terpe videre.

Han må også ha vært litt heldig. Arsenals formidable nettverk av speidere må ha sett potensial i ham til å begynne med, før de fikk sjefsspeider Steve Rowley til å fatte den avgjørende beslutningen. Han måtte således prestere på akkurat de riktige tidspunktene, og jeg kan bare anta at han gjorde nettopp det.

Så handler det om å finne en manager som tror på deg. Åpenbart likte også Charlton Athletic hva de så av spilleren, for han ble aldri frigitt. Men, hadde de nok tro på ham til å tilby førstelagsspill? Ikke egentlig.

Arsenal satset £1 million på at de små glimtene av potensial de hadde sett, kombinert med spillerens arbeidsmoral og personlighet, ville gjøre ham til en toppspiller. Støtteapparatet på London Colney skal ha mye av æren for spilleren vi er vitne til i dag.

Jeg har alltid ment at fotballspillere kan tilpasse seg de fleste nivåene dersom de får tilstrekkelig tid på seg. Bare se hva som skjedde med Carl. Det tok ham tid å venne seg til de stadig høyere standardene, men etter 16 måneder virker han å ha nivået "naturlig" inne.

Vi har alle våre begrensninger hva angår evner, og Jenkinson blir kanskje aldri Cafu. I skrivende stund, og for overskuelig fremtid, har han bevist at han hører hjemme blant de store gutta. Det betyr at han ikke lenger trenger å spille mot Dorchesters Matt Groves i kjelleretasjen av non-league.