Sidespeilet: Spillerne føler med Di Matteo ... i fem minutter!


Det kom som en overraskelse på de fleste. Det var først sjokk, deretter noen tårer og deretter en smule skyldfølelse. Jeg er overbevist om at Chelsea-spillerne har følt både sinne og frykt etter at de fikk nyheten om Roberto Di Matteos avskjed onsdag morgen.

Rundt frokosttider torsdag ser spillerne fremover igjen.

Profesjonell fotball er så gjennomført ubarmhjertig, at ingenting sunes å bringe spillerne ut av fatningen.

Enkelte beslutninger vil naturlig nok skuffe, mens andre igjen vil glede. Det er imidlertid ikke mye overivrgie styremedlemmer, direktører eller søkkrike oligarker kan si eller gjøre, som vil ha en langvarig effekt på en spiller.

Begrepet "Spisse Albuer" er forslitt, men i fotballverden har det alltid handlet om at man er seg selv nærmet. Det er et miljø hvor selvoppholdelse er en basisferdighet, og hvor du ender som nummer to, tre og fire dersom du mister fokus på å være eneren.

Ting endrer seg. Ta aldri selvkritikk, og gjør hva som er best for deg selv. Sørg for at ingen stiller deg i skyggen, og fortsett karrieren.

Når jeg ser tilbake på min egen karriere, kan jeg fastslå at jeg var for godhjertet til å følge nevnte råd konsekvent. Det er kanskje også én av grunnene til at jeg ga meg med fotball i en alder av 26.

Så, hva tror du Chelseas spillerstall har tenkt om Roman Abramovich' brutale behandling av mannen som ledet klubben til FA Cup - og Champions League-suksess for bare noen måneder siden?

Mye mulig har de tenkt som oss andre. Hva f***?

Hver eneste spiller har sin egen dagsorden. Umiddelbart etter Chelseas overraskende sparking av Di Matteo - og da den kortvarige sørgeperioden var over - hadde hver eneste spiller på kynisk vis tenkt på hva italienerens avgang vil innebære for dem selv.

Fernando Torres: Vær så snill, gi trenerjobben til Rafael Benitez.

John Terry: Spør meg om jeg har lyst til å være oppsynsmann på treningsfeltet.

Frank Lampard: Hvis onkel Harry får jobben kan det hende jeg likevel får ny kontrakt.

David Luiz: Faen!

Daniel Sturridge: *Danser rundt i stua*

De har alle tenkt og følt ulikt, noe som er forståelig. På samme måte som i en hvilken som helst annen jobb, der hvor det foretas endringer i ledelsen, forteller innstinktene dine at du først og fremst skal ha omsorg for deg selv. Det er ikke annerledes i fotball.

I åresvis har vi hørt historier om hvordan Didier Drogba, Petr Cech, Ashley Cole, Frank Lampard og John Terry har hatt fornøyelsen av å bli tatt med på råd av Roman Abramovich. Dette gangen synes milliardæren å ha foretatt beslutningene helt på egenhånd. Nærmest på ryggmargsrefleks. Det er et klart signal om at hans favoritter slett ikke har grunn til å føle seg trygge.

Jeg mener det er farlig når spillerne kommer for tett inn på klubbenes høye herrer. Hvis de blir spurt om hva de mener om treneren eller enkelte lagkamerater, hvor objektivt kan de egentlig svare? Uansett hvor ærlige de selv måtte mene de er.

Min eneste erfaring med nevnte var tilbake i 1996. I Arsenal hørte vi rykter om at to av de eldre spillerne hadde blitt kalt inn på visedirektør David Deins kontor. Samtaleemnet var manager Bruce Rioch. Hvorvidt dette stemmer eller ei har jeg aldri funnet ut av. Bruce ble vel og merke ikke sittende i sjefsstolen særlig lenge etterpå.

Vi brukte de påfølgende ukene på å spekulere på hvem som ville overta trenerjobben. Navnet Arsene Wenger fikk vi vite om. Lenge før det ble offentliggjort. Hvor informasjonen kom fra aner jeg ikke, men noen i troppen av tydeligvis på talefot med de styrende herrer.

Et par år senere, da jeg spilte i Southend United, ble vi kalt sammen av direktøren. Spørsmålet var enkelt og greit: Skal klubben beholde Alvin Martin?

Det var ikke kun komisk. Det var i sannhet skammelig. Hvorfor? Fordi hver eneste spiller, i hver eneste klubb, har sin egen agenda. Og det er ganske enkelt ikke spillernes oppgave å bestemme slikt.

Chelsea-spillerne har brukt de siste 24 timene på å kakle sammen. Ala to nabokoner som utveksler historier over et gjerde.

Mellom meg og deg: Chelsea-spillerne har garantert baksnakket russeren for den brutale behandlingen av Di Matteo - og trolig også fordi han har ansatt Rafael Benitez som midlertidig trener.

Stemmene deres høres ikke av Abramovich.

Den eneste måten hvor Chelsea-spillerne kan lykkes på nå, er ved å prestere. Uke etter uke. I vissheten om at én - kanskje to - svake prestasjoner betyr exit når sesongen er over.

Vi skal ikke overdrive smerten og fortvilelsen som Romans steinrike lekespillere gjennomgår. Men, hadde jeg selv hatt lyst til å jobbe i et slikt miljø?

Niks. Og derfor kan Di Matteo egentlig være sjeleglad for at han har er ferdig med Chelsea.