Sidespeilet: Interne stridigheter er kun tegn på suksess


Denne uken fikk vi altså vite at Manchester City-spillerne krangler mer seg imellom enn en normal episode av Big Brother.

Big deal.

En fotball-garderobe er neppe et sted for de med svake nerver. Stapp 20 lederskikkelser, som alle mener de er guds gave til fotballen, sammen. La dem spise, sove og leke sammen hver dag, og du bør ikke bli overrasket over at det ikke er mangel på sterke meninger, drøye spøker, beskyldninger og hvisking i krokene. Kanskje sågar stygge banneord.

Legg også til Citys temperamentsfulle trener, og vi bør ikke sjokkeres over tidvis høylytte diskusjoner på Carrington.

Millionærstatusen tilside, det er unggutter vi snakker om her. Uavhengig av seier, tap eller uavgjort, kan du være sikker på at testosteronnivået fører til krangling.

De fleste trenere ville ikke hatt det annerledes.

I min Arseal-periode måtte Ian Wright (spøkefugl) og Martin Keown (offer) skilles flere ganger enn Ali og Frasier. Alt George Graham eller Bruce Rioch kunne gjøre, var å smile. Som personligheter var Wrighty og Martin som hund og katt. Til tross for stridighetene, delte duoen en voldsom vinnermentalitet og et ønske om å lykkes. De mistet slik sett aldri respekten for hverandre hvor enn mye de kranglet på treningsfeltet. Det var kanskje, selv om de ikke vil vedgå det, et uuttalt tegn på kjærlighet?

Det mest suksessfulle laget jeg var en del av, inneholdt spillere som var villige til å tale sin sak foran resten av spillergruppa. Som unggutt forsøkte jeg å holde en lav profil, men hvis jeg følte meg urettferdig behandlet visste jeg å si ifra.

Fotballen er preget av et tøft klima. Selvoppholdelse er en nødvendighet, og man lærer kjapt at det beste er å stå opp for seg selv. Vel og merke så lenge man har sitt på det tørre. Hvis ikke blir man nådeløst tråkket ned i gressmatta.

Dersom rapportene fra Manchester City hadde beskrevet en perfekt stillhet, hadde jeg vært bekymret for Roberto Mancinis fremtid i klubben.

Når spillere blir innadvendte, betyr det som regel at de har mistet respekten for treneren. De føler rett og slett at det har mer for seg å klage sin nød i lukkede rom. For å overføre til en mye brukt klisjé: Han (manageren) kommer ikke til å være her særlig lenge, så hva er vitsen?

Når det blir stille i garderoben - når ingen har et problem de ønsker å ta opp - er et lag i store vansker.

En åpen debatt er et tegn på en sunn og frisk klubb, men det fordrer selvsagt at treneren holder kontrollen.

De beste trenerne har en egen evne til å lukte når man bør gi spillerne mulighet til å snakke ut, og når de heller bør fortelle hvor skapet skal stå selv.

Dersom man gir spillerne for mye makt, kan det ende med det reneste anarki. Treneren må således alltid ha siste ord.

Manchester City spiller ikke god fotball om dagen, men det handler ikke om at spillerne ikke ofrer seg for Mancini.

Det er åpenbart frustrasjon knyttet til italienerens stadige rokeringer i startelleveren. Som Micah Richards tilkjennega, før han kjapt ble kneblet. Mancinis rotasjoner i angrepsrekka, og motviljen til å holde seg til en samspilt forsvarsrekke, er trolig ingredienser i diskusjonene som pågår i garderoben.

Motivasjon kan meget vel også være årsaken til lagets middelmådige form. Når man har brukt så vidt mye energi, som City gjorde i jakten på seriemesterskapet forrige sesong, kan den påfølgende sesonginnledningen bli tilsvarende flat. Ved hver topp finnes også en bunn.

Det er Mancinis jobb å få spillernes hjerter til å banke igjen. Det er også trenerens ansvar å forvalte de formidable egoene han har til disposisjon.

Etter å ha hørt om bråket i Manchester City, er det enkelt å hevde at nettopp dét er årsaken til Citys formsvikt. At spillerne er så misfornøyde at de gjør mytteri. Niks. I mine øyne virker det som om spillerne fortsatt kjemper for treneren. Det stadig økende antallet kamper hvor laget har slått tilbake, forteller oss at de fortsatt går i krigen for Mancini.

Man vinner ikke Premier League-tittelen uten å besitte visse evner, men du vinner heller ikke dersom spillerne ikke kan utstå hverandre.

Litt debatt og temperatur på treningsfeltet er ikke en dårlig ting. Det er når folk slutter å snakke med hverandre at Roberto Mancini virkelig har grunn til bekymring.