Sidespeilet: Hughes fortjente sparken


Kan man egentlig ha for mange spillere? Selvsagt. QPRs seneste misære er dessverre et klart bevis på akkurat dét.

Å bygge opp et forråd, eller å lagre noe, er hva vi gjør med edle metaller, vaksiner, farlig atomavfall eller våpen - bare sånn for å sikre seg mot gale diktatorer. Ikke under noen omstendigheter bør man dytte for mange profesjonelle spillere i spisskammerset. Av nettopp den grunn fortjente Mark Hughes sparken.

Sparky burde egentlig ha visst bedre. Han har vært i gamet lenge nok til å skjønne at en overdimensjonert spillerstall kun betyr én ting; misnøye og mytteri.

På samme måte som med uro ellers i sammfunnet, handler det om at makta ligger i antallet. Dersom du har for mange seniorspillere som befinner seg i periferien av førstelagsspill, ber du rett og slett om bråk. Forent av misnøye reiser spillerne seg samlet mot treneren. Hva har de vel å tape?

Lykkes du på banen har opprørerne ingen sak. Det er aldri negative røster å høre når poengene strømmer inn. I motsatt fall; når man taper kamper - som var Hughes' problem - får dissidentene vind i seilene. Garderoben er tapt.

Da jeg spilte for Southend United i 1999, tok Alan Little (Brians mindre kjente bror) over tømmene på Roots Hall, og hentet samtidig med seg halve York-stallen. Spillerne han hanket inn var alle OK, men ikke bedre enn de som allerede var i klubben. Det spilte ingen rolle for treneren. Hans gamle disipler var for ham naturlige førstevalg.

På grunn av den voldsomme og plutselige mengden med spillere som ble hentet til Southend, var vi et stort antall som var på vei ut dørene. Allerede før vi hadde fått muligheten til å gjøre noe galt. Isolert, uønsket og ubrukt - jeg trenger vel ikke si at vi ikke likte situasjonen. Så, hva gjorde vi? Vi slaktet treneren når enn vi hadde anledning, og vi tok oss ikke bryet med å bli kjent med nyervervelsene. Resultatet var som det måtte bli. En langt ifra sammensveiset spillergruppe, som underpresterte.

Virker det kjent, QPR?

Alle nye trenere ønsker å hente inn sine egne spillere - det er en helt naturlig sak. Det er like fullt viktig å få dem til å passe inn med den bestående spillergruppa, og samtidig unngå fremmedgjøring. Dersom du har for mange ansatte, er man nødt til å la flere få gå fra klubben. Det var den grunnleggende feilen Hughes gjorde på Loftus Road.

Harry Redknapps inntreden er trolig den beste hjelpen Queens Park Rangers kunne få med tanke på å holde seg i Premier League. Det er jeg ikke et sekund i tvil om.

Alle spillerne stiller plutselig med blanke ark, noe som vil sørge for umiddelbar våpenhvile på treningsfeltet. Redknapp er på ingen måte en robot, så han har sikkert allerede sine egne meninger om enkelte spillere (som vi alle har). I det minste har spillerne en relativt lik sjanse nå - fra dags dato frem til januar - til å bevise at de er verdige en plass i startelleveren.

Mark Hughes hentet i sannhet inn et knippe kvalitetsspillere. Du skal ikke fortelle meg at ikke Julio Cesar, Junior Hoilett, Esteban Granero og Bobby Zamora ikke har hevet lista i i Vest-London.

Alt Harry trenger å gjøre nå, er å heve moralen i laget. Og er ikke det hva han gjør best?

Å snappe opp store navn, uten hensyn til spillerne du allerede har til disposisjon, passer best når man spiller Football Manager. Ikke i det virkelige liv.

Profesjonelle fotballspillere er emosjonelle vesener, som ikke liker å bli urettferdig behandlet. Dersom de ser urett, hvis de opplever å ha mistet plassen i laget til noen som bare yter 75%, dersom de sparkes ut av troppen uten engang å ha fått en sjanse - og resultatene likevel uteblir - er helvete løs.

Tiden for sinne og sure miner er over i QPR.

Som Harry Redknapp sa på pressekonferansen; Alt han trenger er at den allerede kvalitetsspekkede spillerstallen jobber hardt og som et kollektiv.

Hvis så skjer, rykker trolig ikke QPR ned. Det er ikke for sent å redde stumpene.