Sidespeilet: Englands anstrengte forhold til Sportsdirektøren


Det hevdes ofte at det ikke er noe som heter dårlig PR. Joe Kinnear har til de grader motbevist akkurat den påstanden i løpet av de siste dagene. 


Newcastles nye Sportsdirektør evnet å snu en lunken velkomst til uhemmet hat, med en kombinasjon av usjarmerende sinne, usubstansierte påstander og en fullstendig mangel på selvinnsikt. Det betyr dessverre at Sportsdirektør-tittelen nok en gang, ufortjent, får kritikk. Basert på hvordan utnevnelsene normalt har blitt håndtert, kan man knapt kalle supporternes syn urimelig. 


Altfor ofte har Sportsdirektøren blitt dumpet i fanget på en allerede eksisterende trener, noe som i forlengelsen stiller spørsmålstegn ved trenerens egen fremtid. Eksemplene er mange; Harry Redknapp ble påtvunget Velimir Zajec i Portsmouth (2004), mens Damien Comolli kom inn dørene i Tottenam i 2005. Franskmannens øyeblikksvise suksess på White Hart Lane skal heller ikke overses, selv om ansettelsen manglet fingerspitzengefühl. Resultatet var blant annet de mange kranglene med trener Martin Jol.


På det europeiske fastlandet, anser man gjerne Sportsdirektøren som en nødvendig del av klubben. Forskjellen i terminologien er betegnende for forskjellen mellom engelske og kontinentale klubber: Mens man på balløya ofte benytter "manager" om mannen som plukker laget, er "head coach" eller "trener" mer vanlig andre steder. Ordet "manager" impliserer en eller annen superhelt. En som gjør absolutt alt; plukker ut laget, velger taktikk og forhandler frem kontrakter med spillere. Og kanskje (slik Bobby Gould gjorde i forkant av Wimbledons 1988 FA Cup-semifinale mot Luton) kjøre spillerbussen til stadion også. 


Det nærmeste vi kommer en slik karakter i dagens Premier League, er Arsene Wenger. Han begynner da sannelig å vise tegn til slitasje også. Det er ganske enkelt urealistisk å forvente at den britiske "Over-menneske-manageren" skal kunne fungere i vår tidsalder. Spilleroverganger er en øvelse så komplisert at fotballklubbene gjerne har en egen person som utelukkende pusler med slikt. Da er det heller ingen tilfeldighet, kanskje, at Arsenal har slitt med å bygge en kvalitetstropp siden David Dein - Wengers de facto Sportsdirektør - takket av i april 2007. 


En virkelig god Sportsdirektør er en som sørger for kontinuitet. En klubb er nødt til å ha en fastlagt rekrutteringspolitikk - kjøpe unge spillere, for deretter å selge videre med fortjeneste, eller å hente inn spillere som kan realisere målsettingen - som gjennomføres konsekvent. Det må være en overstyrende tanke, en filosofi som består selv om trenere kommer og går. Sevillas Sportsdirektør Monchi komponerte et lag som gikk hen og vant sølvtøy, deltok i Champions League og samtidig genererte penger ved å selge spillere som Dani Alves og Julio Baptista. 


Det finnes med andre ord eksempler på at stillingen kan ha noe for seg, og at den til alt overmål kan utføres på en forbilledlig måte. Selv i England. Nicky Hammond nærmer seg 10 år i samme jobb på Madejski Stadium, mens Dan Ashworths organisatoriske evner i West Bromwich er så bejublede at han ble ansatt av selveste FA i september. 


De to forannevnte har ett karaktertrekk til felles: de utfører jobben sin så diskret at den ofte går upåaktet hen. Heller enn å stappe en Sporsdirektør inn i en eksisterende organisasjon, bør man bygge organisasjonen rundt en slik person.