Sidespeilet: Alan Pardew i nye 8 år er et smart trekk!


Det kommer ikke til å vare. Det kommer til å koste klubben en formue. Jeg setter store penger på at han ikke er i klubben i 2020. Hva er poenget?

Ovennevnte er bare et par reaksjoner på nyheten om at Alan Pardew og støtteapparatet har tegnet åtteårskontrakter med Newcastle United.

Det er i sannhet uvante toner, og følgelig lett å riste på hodet. Personlig mener jeg dette trekket kanskje er noe av det smarteste Mike Ashley har gjort siden han overtok klubben for fem år siden.

Det har vel og merke ikke vært mange avgjørelser med positivt fortegn fra klubbeier Ashley siden han overtok i 2007. Den seneste er imidlertid ikke fullt så håpløs som den kan synes ved første øyekast.

Sett deg selv i spillernes situasjon.

Dersom du visste (eller i det minste at du trodde) at treneren som viste deg tillit - og som fortsetter å gi deg spilletid - ikke kom til å forlate klubben. Hvilken følelse ville du hatt? Jeg vil tippe trygghet.

For øyeblikket besitter the Magpies en rekke kvalitetsspillere, så jeg tror det er viktig at de er fornøyde med tingenes tilstand. Jeg snakker naturlig nok om Demba Ba, Paiss Cisse, Cheik Tiote, Yohan Cabaye, Tim Krul og Hatem Ben Arfa. Å vite at Pardew og resten av støtteapparatet er i klubben i overskuelig fremtid, burde glede nevnte spillere.

Inntil klubben har sikret seg et trofé, og gribbene som følger klubbens kvalitetsspillere går lei og leter andre steder etter forsterkninger, er alt Newcastle kan håpe på at de får beholde sine gullegg. Langtidskontrakter er definitivt veien å gå i så måte.

Det er umulig å sette en verdi på kontinuitet i fotball. Det er sjelden vare, og nettopp derfor så dyrebart.

Å spille for en klubb som trolig kommer til å miste treneren - med overlegg eller ved tilfeldigheter - er ingen fornøyelig opplevelse. Jeg har opplevd det selv ved en rekke anledninger. Det gjør at man ønsker seg bort, og det gjør en... vel, en smule utilpass.

Tottenham-spillerne vet garantert alt om dette basert på fjorårssesongen. Ingen skal overbevise meg om at kollapsen på tampen av sesongen ikke - i alle fall til dels - skyldes at spillerne kunne lukte at Harry Redknapp var på vei bort fra White Hart Lane.

Nye trenere betyr nye spillere. Vi er alle klar over det. Tankene begynner å spinne. Tidligere utenkelige tanker begynner å snike seg inn i fotballspillernes hoder.

"Dersom han forlater klubben, bør kanskje jeg også følge etter?"

"Jeg håper den-og-den ikke får jobben. Det betyr i så fall at mine dager her er talte"

"Fillern. Jeg har likt tingene som de har vært"

"Hva er vel poenget med å spille godt dersom treneren ikke kommer til å være i klubben etter de neste 14 dagene?"

"Skal jeg få agenten min til å sondere terrenget?"

Ingen av disse tankene representerer spillere som er godt fornøyde, er har en sunn innstilling. Når man først har begynt å tvile, kan problemene begynne å snike seg inn.

Før noen av spillerne hadde rukket å tenke tanken på at Alan Pardew skulle bli snappet opp av en annen klubb, fjernet Mike Ashley muligheten for at så kan skje.

Det er fint å vite hvor man står som profesjonell spiller. Da jeg spilte i Arsenal, Southend United og Steveange - og jeg befant meg midt i usikkerhet rundt trenerspørsmålet - kunne jeg ikke slappe av.

Trenere som befinner seg under press med tanke på å beholde jobben - foretar ofte overilte beslutninger. De får rett og slett panikk. For å illustrere med et cricket-uttrykk; De svinger kølla og satser på de risikable kastene. Det kan bety at man henter inn et lass med spillere på lån, man henter opp spillere fra ungdomslaget eller foretar gjennomgående rokeringer i førstelaget. Er det overhode vanskelig å forestille seg hvorfor jeg og mine kolleger fant det vanskelig å puste med magen? Slikt hadde sjelden en positiv innvirkning på prestasjonene, ettersom en fornøyd spiller gjerne er en god fotballspiller. Han jobber med et relativt beskjedent budsjett, men har likevel evnet å skape et lag som gjør at 57 års sølvtøy-advent kan være over (beklager, Intertoto-cupen i 2006 teller ikke).

Pardew har åpenbart et våkent øye hva angår å identifisere talenter, hans taktiske disposisjoner virker veloverveide og spillerne er motiverte. Det har heller ikke vært i overkant mange "episoder", og supporterne virker å trykke mannen til sitt bryst. Det er slett ikke dårlig når vi snakker om en "Cockney".

Hvorfor skulle ikke Newcastle United ønske å holde på Alan Pardew?

Mike Ashley er definitivt ikke en mann som faller i smak blant det brede lag av befolkningen. Mannens klønete stil har ikke alltid satt klubben i et godt lys, men å sikre sin gamle Casino-venn trenerjobben i fortsettelsen har vært meget kløktig levert.

Dersom alt skulle gå filleveien, må klubben må finne frem sjekkheftet. En modig beslutning som denne, kan imidlertid vise seg å være penger meget vel investert.