Shelveys fakter viser at han bryr seg!


Jonjo Shelvey får denne uken vite om han blir straffet for å ha gjort "svømmetak" mot Cardiff City-fansen søndag. Han blir trolig dét. Og han bør trolig bli det. I en kamp med tungt politioppbud, et potensielt eksplosivt møte, altså, kunne en slik provokasjon ha skapt opptøyer. 

Uansett; det er vanskelig å ikke føle en viss beundring for den forhenværende Liverpool-spilleren. I en kamp med spillere som trolig ikke kunne bry seg filla om utfallet, viste Shelvey at han faktisk bryr seg. For de uinnvidde: Shelveys armbevegelser refererer til et oppgjør mellom Swansea- og Cardiff-fansen i 1988.

Ifølge The Evening Post: "En mann gikk tur med hunden rundt 10.30 på formiddagen, da han så rundt om lag 50 Swansea-supportere jage 30 Cardiff-fans på stranden ved County Hall, og deretter ut i havgapet. "De hadde vann opp til brystkassa i forsøket på å komme seg unna. Det var ganske komisk å se på. Til slutt kom politiet til Cardiff-tilhengernes redning, og de kunne komme ut av vannet igjen. Som druknede rotter". 

Siden den gang, som du sikkert kan forestille deg, har Swansea-supporterne yndet å minne sine rivaler på hendelsen. Shelvey er imidlertid ingen helt, og akkurat dét er viktig å merke seg i denne sammenhengen. Prestasjonene hans svinger mellom praktfullt og elendig i løpet av én og samme kamp, og søndag var oppvisningen kun fra sistnevnte kategori. Pasningsspillet var så vidt svakt, at han trolig kan lastes for Cardiff scoring også. På en dag hvor klubben trengte ham som mest - og på sitt beste - var han beint frem elendig. Det er kanskje ikke altfor kynisk å hevde at han desperat forsøkte å redde ansikt foran sine egne supportere. 

Men, i det minste kjente han til historien. Og i det minste er han på det rene med hva denne rivaliseringen betyr. Sist men ikke minst; han var så geniunt frustrert over resultatet at han måtte ty til barnestreker. Han var, om enn bare for et stakket øyeblikk, like mye supporter som noen andre på tribunen. Engasjementet, og kanskje ikke gestene, er noe vi skal møte med åpne armer. 

Shelvey er slett ikke den eneste spilleren som har havnet i trøbbel for lignende. I 1995 ble Paul Tait bøtelagt to ukelønner for å ha spilt med en T-skjorte under Birmingham-trøya. "S**t on the Villa" stod det å lese der. I 1999 ble Newcastles midtbanespiller, Lee Clark, fotografert utenfor en stappfull pub med en T-skjorte påført "Sad Mackem Bastards". Litt pinlig for Clark sett i lys av at han var ansatt av Sunderland den gangen. I 2006 ble Gary Neville straffet for å ha feiret Manchester Uniteds sene seiersmål mot Liverpool ved å gjøre frekke hoftebevegelser i retning av Reds-fansen. 

Neville klaget sin nød til Fotballforbundet etter straffen, og spurte hvorvidt de høye herrer virkelig ønsket seg en sport hvor utøverne var følelsesløse roboter. Han kunne gått lengre, og faktisk pekt på at i en tidsalder hvor lønningsposene i stadig større grad skiller spillere og fans, er en slik felles opplevelse faktisk en bra ting. Tross alt; dersom du betaler en betydelig del av lønna for å se på fotball, er det fint å vite at spillerne bryr seg like mye som du selv gjør. 

Harry Redknapp klaget en gang over at han hadde for mange spillere i Tottenham-troppen som ikke brydde seg om noe etter at kampen var over. Selv etter avgjørende nederlag var det spillere som ville spøke og le mens de skiftet i garderoben, og planla kveldens utflukt. Shelveys fakter var ukloke, men heller slikt enn halvhjert apati.