Se nøye på den moderne, komplette midtstopperen!


For om lag 12. gang denne sesongen virket Newcastle å se nedrykksspøkelset inn i øynene, for deretter å styre klar. En scoring av Pappis Cisse, i den såkalte tolvte time, sikret til slutt poengene. Sylvain Marveaux og Jonas Guiterrez fikk velfortjent skryt for prestasjonene. Sentralafrikaneren har tidligere kun vært i aksjon ved fire anledninger for Newcastle.

Etter overgangen fra Montpellier i januar, har 23-åringen bekledt roller på så vel backplass som på midtbanen. Takket være Fabricio Coloccinis skadefravær, har han fått tillit som midtstopper. Han har vist seg i stand til å lese spillet, foreta viktige inngripner, dekke store deler av banen, samt å føre ballen fremover. 

Paradoksalt nok gjør han ikke noe av hva vi forbinder med en klassisk forsvarer. Han er slett ikke overlegen i lufta; ikke en eneste gang har jeg sett ham i tett luftkrig med motstanderens spiss; men hva angår saftige talkinger? Ikke en eneste en.

I bunn og grunn er han det perfekte eksemplet på den moderne midtstopperen.

I løpet av de siste årene har ingenting endret seg så drastisk som hvordan man forsvarer seg. Det spillere forventes å skulle gjøre - med og uten ball - er noe ganske annet nå. Nye ferdigheter trengs, og skal man dømme etter hvor få midtstoppere som har imponert denne sesongen (jeg sliter med å tenke på andre enn Jan Vertonghen), er de vanskelige å finne.

En kjapp titt på listen over ligaens toppscorere gir deg et visst hint. Der hvor vi tidligere fant målrever og store, tunge tankspisser, finner vi nå navn som Robin van Persie, Luis Suarez og Gareth Bale. De to førstnevnte startet karrieren som offensive midtbanespillere, og virker da vitterlig mest komfortable i rommet mellom midtbanen og motstanderens forsvarsrekke. Suarez er på sin side en kantspiller som skjærer innover i banen i jakten på scoring. Med sine 1.80 på strømpelesten, men velsignet med farten til Bippe Stankelbein, handler Yanga-Mbiwas suksess om bevegelse.

Det er vel og bra å besitte fysikken som skal til i moderne fotball, men forsvarere nå til dags sliter nå med å vite hvem de skal forsvare seg mot. Det stadig økende antallet "Falske No 9", og formasjoner som benytter et vel av offensive midtbanespillere. Det fører i sin tur til at de som utgjør den bakre rekka ikke har én bestemt spiller som de er satt til å være oppasser for. I stedet må de ta unna en hel sverm av målkåte motstandere. Ved å legge seg tett opptil én spiller, etterlater man seg rom for andre. I sine opptredener har derimot Yanga-Mbiwa vist hvor plasseringsdyktig og disiplinert han er. Han jager truslene inn i smulere farvann, og søker å bryte motstanderens spill på riktig tidspunkt.

Det fører oss over til spørsmålet om hvordan man skal kunne klare nettopp dét? Selv om en forsvarer har satt seg et tydelig mål for øye, har reglene for hvordan man fravrister motstanderen ballen blitt skjerpet inn. Å sette inn en takling i disse tider, krever at du har innhentet skriftlig tillatelse fra angriperens foresatte, noe som har gjort det til siste utvei. Alt handler om å bryte spillet nå, å tvinge motstanderen til å foreta feilpasninger. Yanga-Mbiwas personlige statistikk med henblikk på å vinne ballen var slett ingenting å skrive hjem om (en inngripen og én takling). Antallet feilpasninger fra Fulhams side, derimot (de skapte bare fire sjanser), og antallet ganger de evnet å ta seg forbi en Magpie-spiller (ikke en eneste gang i tredje halvdel av banen), viser at Newcastle er en nokså hard nøtt å knekke. 

Sist, men ikke minst: Det skal ikke undervurderes hvor viktig det er å ha en "spillende" forsvarer. Newcastle er ikke Barcelona (ikke engang Swansea), men Fabricio Coloccini har utviklet seg til å bli en av de mest teknisk begavede midtstopperne i Premier League. Dersom han skulle ønske seg bort, vil man måtte avertere etter en erstatter som står med pasningssuksessrate på 90%+. 

Mapou Yanga-Mbiwa er ikke det du er vant til fra en forsvarsspiller. Men, å forsvare seg er en kunst som har endret seg. Han er fremdeles tidlig i karrieren, men dersom det er noen som skal trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse, så er det nettopp Yanga-Mbiwa.