Premier League: Hughes er offer for QPRs raske løsninger


Dersom ekspertene og forståsegpåerne i media skal tas på sitt ord, har den inneværende Premier League-sesongen allerede hatt alt vi kan ønske.

Utrolige comeback, individuelle prestasjoner fra øverste hylle, kattens lek med musen, håndkleder i ringen, påtagelig misnøye, overraskelser, motgang, et West Bromwich-lag som kan forsvare seg, et United som ikke evner sistnevnte. Danny Simpsons tekstmeldinger alene, viser mer misnøye og mistillit enn noen annen liga har opplevd det seneste tiåret.

Dersom det er én ting vi imidlertid ikke har sett så langt (foruten de evinneligere såpeoperaene med Balotelli i hovedrollen), er at noen Premier League-trenere har fått sparken.

På samme måte som de forgangne Idrettsdagene på barneskolen, med sekkeløp som "høydepunkt". Konkurransen var ille å se på, og ble gjerne vunnet av noen som helst skulle sett at de ikke var med, har vi ventet tålmodig mens Chris Hughton, Paul Lambert og taxi-sjåføren på Madejski (McDermott) har kjempet for å holde forstyrrelser på en armlengdes avstand. Enkelte spydige tunger har valgt å døpe konkurransen om hvem som først skal ut av PL-trenerne for "El Sackico".

Morsomheter tilside, lørdagens oppgjør mellom Nigel Adkins' forsfriskende Southampton og Mark Hughes' håpløse QPR, må ha vært så nært opptil en PPV wrestling-forestilling vi kan komme. Noe av dramaet ligger i at taperen får sparken. Begge trenerne kunne, til tross for alt positivt snakk i media, føle styremedlemmenes nervøse pust i nakken. Følgelig med viten om at kun seier var godt nok. Selvsagt satset jeg tungt på 0-0.

At kampen var tøff er det ingen tvil om, men Southampton gikk seirende ut. De karet til seg poengene mot et synkende QPR-skip, og befinner seg nå bare ett lite poeng unna trykk grunn. Nigel Adkins har fortjent retten til å ta på seg fingenseren og svinge seg til tonene på det lokale diskoteket. Mark Hughes må på sin side nøye seg med å se høydepunkter fra sine glansdager i Barca-trøya på VHS. Til tonene fra kona som spør om han ikke snart skal fikse redskapsboden i hagen.

I skrivende stund har Mark Hughes fremdeles jobb. Vi vil våge å hevde at det kun kan tilskrives at Tony Fernandes ikke var i stand til å finne en penn, eller en Binders-butikk som var åpen søndag. Mindre enn ett år siden Sparky tok tømmene på Loftus Road, og etter måneder med lovnader om at klubben aldri skulle ende opp i en ny nedrykkskamp, har Hr Hughes allerede begynt å sjekke stillingsannonsene i sin lokalavis.

Hadde søndagens oppgjør fått et annet utfall, kunne det meget vel vært Fru Adkins som sjekket ledige IKEA-stillinger på vegne av sin bedre halvdel. Uansett er vi nødt til å se på dette som ikke bare en seier for Southampton, men også en liten seier for "De gode kreftene".

Southampton, som de selv innser, har overprestert bare ved å spille i denne divisjonen. To strake opprykk, tre sesonger etter at klubben var satt under administrasjon, er en prestasjon så stor at man hadde fortjent en hvil i godstolen. Dette til tross, klubben har vært tro mot sine prinsipper og hentet inn spillere som Jay Rodriguez, Gaston Ramirez og Emmanuel Mayuka. Tre fotballspillere uten rulleblad i Premier League/England/Europa, hvorav samtlige er unge nok til å løse barnebillett på bussen.

QPR er slik sett den rake motsetningen, med dyre spillere som har underprestert etter at klubben rykket opp i det gjeveste selskap. Et lag som består av fire Champions League-vinnere, men en tropp hvor halvparten er på feil side av 30-tallet. Ryan Nelsen er 34, Andy Johnson 31, Rob Green 32, Park Ji-Sung 31, Cesar 33 og Jose Bosingwa 30. Dette knippe overbetalte semi-pensjonister er garantert godt fornøyde med å la kontraktene løpe frem til Loftus Road-klubben trenger en ny overhaling i løpet av to år.

Mark Hughes' regjeringstid har vært en oppvisning i kortsiktighet. Ikke nok med dét. Mannens årslønn på £3 millioner gjør at det å fjerne mannen trolig vil koste et helt januar-budsjett. Kort fortalt; Hughes og de høye herrer på Loftus Road, har skapt en røre som ville skapt uoverstigelige problemer for noen og enhver.

På sørkysten, derimot, finner vi Nigel Adkins. Han er utdannet fysioterapaut og forhenværende keeper i Bangor City. Stallen hans består nesten utelukkende av gutter med karrieren foran seg (snittalderen i helgens kamp mot QPR: 23), og laget er det mestscorende blant lagene på nedre halvdel av tabellen. For all del, Saints har en stor jobb foran seg, men sett i lys av presset de har hatt på seg i den seneste tiden, var lørdagens oppvisning imponerende. Laget spilte med senkede skuldre og tro på seg selv. Det kan være en indikasjon på at Southampton har rett mann i sjefsstolen.