Poyet kan gjenreise Sunderland!


Gus Poyet uttalte denne uken at han har motstått fristelsen til å begynne planleggingen for et liv i Championship. Etter mandagens tap på White Hart Lane, er det bare å sette seg ned ved tegnebrettet. Sunderland-skuta er på vei ned, og Poyet bør stå fritt til å legge planer. Og på en pussig måte er det kanskje akkurat et nedrykk de trenger. 

Det blir naturlig nok en trøstesløs reise ned i underetasjen, men på ingen måte overraskende. Få klubber kan koste på seg å starte sesongen først etter åtte kamper, for så å komme unna med livet i behold. For ikke å snakke om et lag så håpløst svakt som Sunderland. Lagets hardt prøvede supportere har lenge sett det komme. Som Newcastle fant ut i 2009, spiller det ingen rolle hvor mange supportere du har. Du kan ikke styre en fotballklubb etter innfallsmetoden og samtidig gjøre deg forhåpninger om overlevelse.

Etter at klubben aldri helt lyktes under Steve Bruce, rævafotball med kun glimtvis gode perioder, gikk det i bratt utforbakke med the Black Cats. Martin O'Neills ankomt førte til kortvarig opptur, etterfulgt av en lang nedtur. Etter seieren mot Manchester City 2. juledag 2012, hadde supporterne Europa Leauge i tankene. Den påfølgende sesongen var ikke annet enn en eneste lang torturseanse, hvorpå O'Neill fikk fyken. Tiden etterpå kan sammenlignes med å legge ut på en reise, i en bil med ovale hjul, stappfull av klovner på vei utfor en fjellskrent.

Sportsdirektører kan være en god ting. Dersom alle i klubben har en klar forståelse av sine roller, og hvis samtlige på alle nivåer har blitt rekruttert fordi de er beviselig gode i jobben, hvor det ikke eksisterer skulte agendaer eller interessekonflikter, er to styrenivåer bedre enn ett. Men ikke når et av nivåene er en obskur italiensk fotballagent og den andre en uprøvd stormannsgal herremann. Det er, i mange av et bedre ord, kun dumskap.

Bli Unibet-kunde idag og motta 200% velkomstbonus - inntil 3000kr!

Under Roberto di Fanti og Paolo di Canio kastet i realiteten Sunderland bort hele sommeren 2013. De blåste millioner på fotballspillere med blanke CV-ark, og stod upassende og uforberedte foran oppgaven. Garderoben var delt, og tapt, da spiller etter spiller mistet troen på en manager som offentlig ga dem skylden for alt som gikk galt. Poyets ansettelse var et sjansespill som ikke betalte seg. Det var også andre navn som kanskje hadde vært bedre, men uruguayaneren har i det minste tatt ansvar for situasjonen. Og i det minste har han opprettholdt en viss grad av verdighet. I det minste har han gjort en innsats på å rette på ting. Også har vi prestasjonene i cupen. Han fortjener en mulighet til å lede gjenreisningen av klubben.

I sommer kan Sunderland vise at de har lært av sine feil. Med halvparten av spillerstallen enten på lån eller inne i sitt siste kontraktsår, kan de kvitte seg med en stor del av lønnsutgiftene kjapt. De gjenværende spillerne antas å ha en tvungen lønnsreduksjon på 40% ved nedrykk. Sunderland er, virker det som, ikke helt idioter.

Det er få klubber i England med ressurser for Sunderland. Når de kan skilte med tilskuertall så høye, når fotballen har vært så vidt dårlig, er det alt du trenger å vite om fansen. Dersom de kan tiltrekke seg en slik fanskare i en slik situasjon, bare tenk deg hvordan Stadium of Light vil være dersom de får spillet til å sitte.

I Championship kan de kanskje få mulighet til å ta grep, hente inn de riktige spillerne til fornuftige priser. Under ledelse av Poyet kan de finne tilbake til spillelyst, og ikke minst intelligent, attraktiv fotball. Dette har i sannhet vært en brutal lærepenge, men det er en sjanse for at Sunderland kommer tilbake i en langt bedre utgave.

Sunderland er priset til 1.20 i odds på å rykke ned. Spill her!