Oppskrytte Tom Cleverley har noe å bevise!


Tom Cleverley. Jeg skjønner rett og slett ikke greia med den mannen.

Uforklarlig nok var Cleverley å finne fra start mot Tyskland. Hans 12. landskamp i løpet av de siste 18 månedene. Han var å finne i sin foretrukne posisjon sentralt på midtbanen, og han hadde satt seg fore å overbevise Englands trenerapparat om at han har det som skal til for å spille i neste års VM. 

Ærlig talt. Det er noe som skurrer bare ved det faktum at han er i England-troppen. For ikke å snakke om at han atter igjen får muligheten til å vise seg frem. 

Thomas William Cleverley. Født i Basingstoke, Hampshire, i 1989. Etter at hans far, en bankansatt, ble overflyttet til Bradford, trådte Tom sine første fotballsko på gjørmete skolebaner i West Yorkshire. Liten av vekst, men med bøtter av selvtillit og mot. Cleverley spilte seg først til plass i Bradford Citys ungdomsakademi, før Manchester United hentet ham. Like før 12-årsdagen. 

Cleverley trollbandt alle som så ham spille for Uniteds akademi. Han ville senere utvikle seg til en teknisk god spiller, med hang til å ta sjanser og ikke minst - å skape sjanser fremover på banen. Høyt verdsatte kvaliteter som engelske spillere altfor ofte mangler. Slike kvaliteter som skulle hjelpe ham til gode prestasjoner på utlån til Leicester, Watford og Wigan.

Så spoler vi kjapt frem til dags dato. Et greit stykke inn i sin tredje sesong i førstelagstroppen på Old Trafford, og vi kan fastslå at den småfrekke karen fra Bradford har blitt en dårligere spiller. Dynamikk har blitt erstattet med konservativisme; Å skape sjanser er byttet ut med tvil. 

Det tidligere kreative håpet, er i dag atter et eksempel på hva som skjer når fotballinstinktet trenes ut av en ung spiller. 

Cleverley er pr i dag en spiller som holder ballen i laget - om det skulle kreves, men en som spiller ballen sideveis og bakover. På alle måter en ryddig spiller, ingen tvil om det, men samtidig en som legger ansvaret over på lagkameratene. I skrivende stund er ikke Cleverley en som setter motstandernes forsvarere på prøve. Han legger sjelden smarte pasninger - som åpner opp de bakre rekker, og han har heller ikke tegnet seg for mer enn to fulltreffere i løpet av 40 Premier League-kamper. 

Så har vi dem som vil hevde at det heller ikke er jobben hans å skape - eller å score mål. Men, hva er da mannens egentlige jobb? 

Det er vanskelig å forstå hva det er Cleverley faktisk besitter som gjør at han holdes så vidt høyt i hevd hos to av fotballens store trenere. Sir Alex Ferguson og Roy Hodgson kan vel ikke begge ta så feil? Kan de vel?

Det jeg virkelig sliter med å skjønne, er hvilke av Cleverleys attributter som definerer hans fotballmessige profil eller identitet. Kan du for eksempel en annen toppspiller, hvis ferdighetsregister, som Cleverley har tilsvarende?

Ikke dribler han, ei heller slår han pasninger som Iniesta. Ikke vinker han pasningene som Xavi eller setter tempo som Paul Scholes. Han byr heller ikke på de samme kvalitetene som den alltid tilstedeværende Mikel Arteta i Arsenal - en som binder spillet sammen fra sin plass dypt på midtbanen. Ikke beveger han seg intelligent inn i rom som Mesut Özil, og noen David Silva er han slett ikke. 

Jeg sier ikke at Cleverley trenger å være like god som noen av disse spillerne. Alle er forskjellige, selvsagt. Men, når man ikke evner å kunne sammenligne en landslagsspiller med noen andre toppspillere i dagens fotball, er det grunn til bekymring. Og følgelig stilles det spørsmålstegn ved hvorvidt han har noe å bidra med. 

Cleverley er ingen av nevnte spillere - han er en hybrid. En som er god til veldig mange ting, men ikke briljant i noe. Det er rom for spillere som dette på toppnivå, men de må rettferdiggjøre sin plass ved å by på noe mer. Phil Neville var som en "potet" og utstyrt med et voldsomt konkurranseinstinkt. James Milner kan skilte med hardt arbeid og taktisk nese. Helvete heller; selv Jordan Henderson har melkesyrefremkallende løp i sin verktøykasse. Tom Cleverley, derimot, har veldig lite ekstra å trekke opp fra hatten. 

I løpet av tre sesonger har Cleverley startet kun 29 Premier League-kamper for Manchester United. Han har satt sitt preg på kampen i knapt en håndfull. Likevel synes han å være selvskreven når Roy Hodgson plukker England-troppen. Spør deg selv om dette: dersom han spilte like få kamper, og presterte på samme middelmådige nivå for en middelhavsfarer, ville han da bli tatt med i betraktningen? 

Naturlig nok la jeg hodet på blokka, ettersom han kunne briljert mot Tyskland (hodet fremdeles på plass). I tillegg til at han mangler identitet som spiller, slår Cleverley meg som en klassisk "Sol och vårare". Den typen spillere som er på sitt beste når ting ellers går veien. Hans eneste "over middels" prestasjon i den engelske landslagstrøya var i brakseieren over San Marino forrige oktober. Med respekt å melde; selv undertegnede kunne briljert sentralt på midtbanen den kvelden. 

Det er lys i enden av tunnellen. Han har jo ikke blitt en dårlig og begrenset spiller over natten. Ei heller vil han plutselig bli en selvsikker, offensiv sjanseskaper ved et trylleslag heller. Men, Cleverley gjør smart i å tenke tilbake på tiden da han spilte uten hemninger i sine yngre dager, og deretter bevise at han har mot til å gjøre det på den internasjonale fotballscenen. 

Kun da bør han få lov til å sitte på flyet til Brasil. Og kun da vil jeg fatte hva som er greia med mannen.