Nether Netherland: Fotballens fremtid handler om enkeltspillere - Ikke lag



Det er enkelte ting som gjør at mennesker samles rundt noe. Gjerne det vi kan kalle udiskutabelt til gavn for verden og dens folkeslag. Her er et utvalg av hva vi alle kan enes om er bra: Fjerne alle kommentarfelt fra artikler, smeltet ost på pasta og den dagen Rolv Vesenlund endelig flyttet til Frankrike. Vi finner tilsvarende i fotballens verden også. Demitar Berbatov gleder alle med forkjærlighet for porno eller fotball, og fungerer som en inngangsport fra det ene til det andre. Han illustrerer på en god måte fotballens fremtid. Å heie på et lag er en nytteløs handling. Du risikerer at noen eller alle av treneren, spillerne, eierne eller supporterne svikter deg. Morgendagen handler således om å hylle enkeltspilleren.

Dimitar Berbatov er vår tids Diana Ross & The Supremes. På samme måte som ingen bryr seg om Florence Ballard eller Mary Wilson, kan resten av Fulham-laget ta seg en bolle. Det betyr slett ikke at det er noe galt med Bryan Ruiz eller Martin Jol - de gir tross alt klubben et hyggelig preg - men la oss se dette ovenfra. Klubben eies av den kroniske storkjeften Al-Fayed. For å unngå at dette nettstedet legges ned, skal jeg unngå å ramse opp alle grunnene til hvorfor han er en mann som er hatet. Du kan sikkert tenke deg til flere av årsakene selv, men ikke finn på å publisere dem. Klubben har i tillegg tilhold i Vest-London: Londons verste del - noe som sier sitt. Det er i det hele tatt, mange grunner til å sette Fulham på hatlisten. Tenk tilbake på da de ble trent av Mark Hughes: forhatt.

Velg heller å heie på Dimitar Berbatov, og han kan fungere som luften under dine vinger; som et pusterom i din ellers uutholdelige tristesse av en tilværelse. Han beveger seg omtenksomt og sensuelt rundt på gressmatta, slik det aldri er vanskelig å følge ham i samfulle 90 minutter. Han viser seg frem, og du kan nyte ham i fulle drag - en ikke fullt så privat strippeforestilling. Den nonchalante flørtingen med ballen, så effektiv og subtil at han ikke trenger å anstrenge seg. For tilskuerne, og spesielt hans tilhengerskare, er oppvisningen i sannhet mat for fantasien. Der hvor han kontrollerer ballen, tar seg forbi en forsvarsspiller med en Cruyff-finte. I det hele tatt selve inkarnasjonen på dampende, glovarm fruktbarhet. Du er nødt til å kvitte deg med tankene om Daniel Levy. La Spurs fare, og du kan nyte Berbatovs debutsesong. Glem Fergusons sure oppstøt, og se heller bulgarerens brassespark sørge for hattrick mot Liverpool. Slett den latterlige Michael Jackson-statuen utenfor Craven Cottage fra hukommelsen, og fokuser heller på det utsøkte straffesparket mot Arsenal søndag.

Denne innfallsvinkelen fungerer med trenere også. Jose Mourinho er kanskje ikke like høyt elsket blant det brede lag av supportere. Portugiseren er like fullt en godbit for de som har trykket ham til sitt bryst. Dersom vi forutsetter at du er en ihuga Liverpool eller Manchester United-supporter, var det garantert vanskelig å verdsette Mourinho. Han spilte Ferguson utover sidelinjen, bet fra seg på sedvanlig vis, og fornærmet Rafael Benitez ved å kalle ham et hobbyprosjekt. Chelsea både var og er eid av Roman Abramovich - som skaffet seg rikdommen sin på høyst tvilsomt vis. I beste fall. Dersom du er Chelsea-supporter med et moralsk bein i kroppen, vil vissheten om nevnte være vond å bære. På samme måte som Manchester Uniteds trofaste tilhengerskare sikkert blir litt uggen av å vite at de putter pengene sine i bukselommene til Glazer-familien. Følg heller Mourinho, og du vil finne dilemmaene langt færre. Du skal ikke trenge å forsvare lurvete forretningsetikk overfor andre fans, eller føle deg nedstemt hver gang du ser oversikten over styremedlemmene i klubben. Nei, du skal istedet kunne kose deg med "Mourinhos Beste" på Youtube, eller tilfredsstille deg selv mens du ser "The Special One" stikke pekefingeren i Vilanovas øye.

Det finnes mange andre eksempler også. Pep Guardiola er ikke lenger selve symbolet på den katalanske arrogansen, men snarere kun en flintskalle med en flott samling tynne slips. Hva bedre er; du kan heie på Eric Cantona i det han sparket tribuneidioten i hodet: Slik sett ikke bare forbeholdt de på - og rundt - Old Trafford. Ingen, ikke engang innfødte Scousers, vil trenge å vise Phil Thompson et snev av respekt.

Selvsagt vil alt det foranvente ødelegge spenningen og "klanfølelsen", og ikke minst fotballindustrien i seg selv. Sky og TV2 ville vært nødt til å skrinlegge sine respektive fotballsatsinger, og de store pengene ville forsvunnet ut av sporten. Glazer-familien kunne blitt tvunget til å spise suppe hos Frelsesarmeen, dersom folk hadde fulgt etter sine egentlige helter - som Berbatov og Ronaldo. Manchester City-supportere kunne lagt seg i telt for å demonstrere for David Silva, og ikke lenger trengt å frykte at Roberto Mancini skulle kalle dem skrullete. Det hadde kanskje drept fotballen slik vi kjenner den i dag. Forresten; kanskje det slett ikke er så dumt.