Mourinhos "Andre Komme" kan helbrede Chelsea


Det er ingenting som kan stikke kjepper i hjulene med henblikk på en retur til London nå. Real Madrid toer sine hender etter at klubb og trener angivelig "er enige om å gå hvert til sitt". Den spanske hovedstadsklubben har samtidig gitt avkall på kompensasjonen de ellers kunne krevd fra Chelsea. Mourinho er avhengig av å være elsket, og fotballens underlige natur vil gå sin skjeve gang inntil han er på plass på Stamford Bridge. Mourinhos gjenfødelse er derimot ikke helt det samme som å bli helbredet ala Lasarus' oppstandelse fra det hinsidige. Til dét trenger de mer enn bare "The Special One".

Vet du hva de virkelig trenger? De er nødt til å utvikle en holistisk tilnærming til alle aspekter av fotballen. Gode gamle, Manchester City. Chelsea ga dem et eksempel på hvordan å oppføre seg når man har kommet til Lottomillioner. Måten Etihad-klubbens presseavdeling håndterte sparkingen av Roberto Mancini på, var i sannhet en gjengjeldelse av tjenesten. Holistisk tankegang er veien fremover.

Ordet har blitt latterliggjort i den hjemlige pressen. Forståelig nok. Ordet "Holistisk" får oss til å tenke på stearinlys, runde steiner og terapautisk hvalsang. Selv om måten City ordla seg på kan oppfattes i overkant naiv, er det ikke noe galt med selve innholdet i budskapet. Hvorfor skulle man ønske at alle delene av en fotballklubb jobber mot det samme målet? Å drive en milliardbutikk hvor høyre hånd ikke vet hva den venstre gjør, er bare galskap. 

Chelseas Europa League-seier viste nok en gang klubbens ekstraordinære mentale styrke. Hva enn du måtte mene om the Blues - og det er sannelig mange som mener veldig mye om Chelsea - kan du ikke stille spørsmålstegn ved innsatsviljen. De virker aldri å ville innse at de har tapt; selv ikke når de har blitt tatt med buksene nede av et forrykende Benfica-mannskap. De får ikke panikk, de vakler ikke og de faller heller ikke. De trekker snarere pusten dypt og slår tilbake. Mourinho var mannen som innførte den mentaliteten. Han plantet frøet i nøkkelspillerne sine, og de har i sin tur krevd det samme fra sine nye lagkamerater. Den samme ånden ga Chelsea Champions League-tittelen i 2012. Dersom de skal dominere den europeiske fotballscenen i årene fremover, er de imidlertid nødt til å ha mer å by på enn standhaftighet. Klubben trenger en holistisk tilnærming. 

Uten en slik helhetlig tilnærming, kan Chelsea meget vel ha kastet bort hele sitt økonomiske fortritt. De har investert millioner i talentfulle unggutter, eksempelvis et syvsifret beløp for en 15-åring. Med viten om at andreplass er en forseelse som kan straffes med sparken, har holdt mange trenere fra å ta sjansen på ungdommen. De kostbare rekruttene har stagnert, de har blitt lånt ut til lag i de lavere divisjonene før de har blitt frigitt. Nesten ti år etter inntroduksjonen av Roman Abramovich' dysfunksjonelle styresett tok til, er de eneste egenproduserte spillerne Ryan Bertrand og... vel, John Terry. 

Uten den - til det kjedsommelige nevnte - holistiske tilnærmingen, er Chelsea nødt til å sparke treneren og handle inn nye spillere hver gang de opplever motgang. For all del, det er Abramovich sine egne penger, men det finnes andre og morommere måter å oppleve London på. Siden Mourinho forlot klubben, har de kun vunnet ett eneste seriemesterskap. Tenk hva de kunne oppnådd med kontinuitet på trenersiden. 

Èn ting er å lokke Mourinho tilbake, en ganske annen er å sørge for at klubben gir ham nødvendig støtte. Han må få tid til å komponere spillerstallen. Dersom Michael Emenalo fortsetter i stillingen som Director of Football, er han nødt til å jobbe i tospann med treneren. Han kan rett og slett ikke forsøke å konsolidere sin egen posisjon. For en gangs skyld er klubbens styrerom nødt til å snakke med én stemme, være med å ta klubben fremover, og å jobbe mot det samme målet. 

Et holistisk Chelsea med Mourinho ved roret er en fryktinngytende tanke. Like fullt; man kan liksom ikke fri seg fra tanken om at veldig lite kommer til å endre seg på Stamford Bridge i løpet av sommeren.