Motivatoren Mourinho er tilbake på sitt beste!


Få trenere er i stand til å motivere en spillergruppe på samme måte som Mourinho, mener tidligere Arsenal-spiller Adrian Clarke...

Joses muskler er tilbake. Det samme er Chelsea.

Ingen vet hva Mourinho, eller hans skotske massør, sa eller gjorde mandag kveld. Uansett hva det var, virket det. En spillergruppe som er villig til å gå igjennom ild og vann for hverandre, for treneren gjør meg alltid varm rundt hjerterota - en følelse jeg til gangs satt med under kampen mot Manchester City. 

Mange supportere, intelligente fans som sådan, kan ikke for sitt bare liv forstå hvorfor ikke lagkamerater jobber skjorta av seg for hverandre. Likeledes; hvorfor de ikke gjør det på ukentlig basis. Det er jo ikke slik at Premier League-stjernene ikke er godt nok betalt. Og de har i sannhet et godt poeng. 

Dessverre er det ikke slik verden fungerer. Du kan gjøre ditt beste, og føle at du har gitt absolutt alt. Enkelte dager, faktisk de fleste, vil du aldri være i stand til å levere samme standard som Chelsea viste i kampen mot City. 

Å få samtlige 11 menn til å være fullt skjerpet og på sitt beste i 90 samfulle minutter i så visst en sjeldenhet. Det hjelper således å ha en trener med evnen til å vri hver trevl av spilleglede ut av hver enkelt spiller. Og hva enn du måtte mene om mannen; Mourinho har vist seg som en mester av motivasjonskunsten i årenes løp. 

Mannens humørsyke, kontroverser og taktiske valg er ikke alltid populært blant folk flest (undertegnede inkludert). Men, som en leder vet han hvordan man forener en spillergruppe i forkant av store begivenheter. Når du ser på hvordan han kombinerer nevnte egenskaper med lederskap, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor han har hatt så vidt mye suksess. 

Den største motivatoren jeg selv opplevde var verken George Graham eller Bruce Rioch, men snarere Stevenage Boroughs Paul Fairclough. I garderoben var mannen et eksepsjonelt talent.

Han falt ikke alltid alle i smak, men evnet likevel å trykke på de rette knappene med hva han sa - uansett hvor ubehagelig det måtte være å høre. Like før avspark visste Fairclough akkurat hva han skulle si.

Dette var manageren som fikk oss til å føle av det var oss mot hele verden. "Jeg tror på dere", pleide han ofte å si. "Men, det er mange der ute som ikke gjør dét. De tror at dette er et lusent lag. Motstanderen tror dette er et middelmådig mannskap. Så, hva akter dere å gjøre med det? Bare akseptere det?".

Jeg har aldri vært en del av et lag som ble så oppildnet i forkant av kamper. Sammen følte vi at vi skulle ut i selveste krigen. For å vise hvor gode vi var ble en ukentlig besettelse. 

Denne krigermentaliteten er et kraftfullt våpen i fotballen, og jeg mistenker at Mournhos metoder mandag kveld inkluderte nettopp dét. Hans motivasjonsteknikk fungerer ikke alltid, naturlig nok. Men, den følelsen som skapes når det virker, mangler sidestykke. 

En av grunnene til Michael Laudrups Swansea City-exit denne uken, var angivelig danskens manglende evner til å få blodet i kok hos spillerne; evnen til å samle en spillergruppe som bestod av mange mindre grupperinger. Dette er ikke noe som alle er forunt. Enhver person, hver eneste profesjonelle fotballspiller, motiveres på sin helt unike måte. Å skulle samle noen om et felles mål, er dermed ikke enkelt. 

Du har spillere som Adebayor. De som inspireres av utsiktene til den neste lukrative kontrakten. Individuell stjernestatus betyr mer for enkelte; la oss kalle dem Cristianoister. Mange får sine beste opplevelser når de beviser at folk tar feil. Berømmelse kan være overveldende, om enn overfladisk. Dets motstykke er å være en del av et lag med en helt ekstraordinær lagfølelse - og forbli en del av det. Jeg kjenner sågar spillere som gjør det best når de er redde.

Når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg tilhørte de som mest av alt ble motivert av tanken på å spille på det høyeste nivået jeg kunne. Da jeg var så nær målet, var problemet at jeg ikke strakk meg videre. En anger jeg fremdeles sliter med. Hva som vanlig er, tror jeg; ikke å samle på medaljene i seg selv, men snarere å skrive navnet sitt inn i historien som en vinner. Noe som motiverer de aller fleste spillerne. 

Sannheten er imidlertid at vi alle er skapt forskjellig. Hver eneste drøm er eksklusiv for den som drømmer. 

Det er en fotballtreners jobb å fange opp alle disse drømmene; å legge dem sammen på garderobegulvet, og så å finne en felles løsning på hvordan man kan forene spillergruppa. Dersom samtlige spillere tror på mannen, og samtidig mener han kan lede dem til deres respektive drømmer; ja, da har du plutselig starten på et godt lag. 

Få trenere, som han beviste denne uken, behersker dette bedre enn Jose Mourinho.