Martin O'Neill har fått merke seg: Ingen fremgang - Ingen jobb


Vi trodde i vårt enkle sinn at når pausen i forbindelse med landskamper var unnagjort, ville vi vende tilbake til den vante Premier League-rutinen. Det var før Sunderlands styreformann Ellis Short bestemte seg for å trykke på panikknappen.

Før bladsmørerne på balløya hadde rukket å få "departin" og "Martin" inn i samme overskrift, var en ny trener på plass. For ikke mer enn tre dager siden lå det et par skitne treningsdresser i garderoben, mens moteriktige italienske bukser nå regjerer. 

Avisenes spaltemetere inneholder nå stoff om Sunderlands nye trener og hans politiske ståsted. Er han tilstrekkelig erfaren for jobben? Kan Sunderland, hvis klubb har sosialistiske verdier, være komfortabel med en mann som beskriver Italias største fascist som "Egentlig en meget prinsippfast mann"? Spiller det noen rolle uansett? Smartere skribenter enn undertegnede vil ganske sikkert gi deg svarene.

Da navnet på klubbens nye trener ble offentliggjort, hadde Martin O'Neill knapt kommet seg ut døra på Stadium of Light. Ingen hadde tid til en grundig obduksjon, og nå som det er nye koster på sidelinjen allerede, virker det ikke som noen roper enn granskning heller. Det er likevel ikke til å komme ifra, at med syv kampen igjen av sesongen, er Di Canio nødt til å identifisere forgjengerens feil og mangler kjapt.

Så hvor ligger hunden begravet? Styreformannen har svært generøst latt O'Neill få hente inn de spillerne han mente var viktige; de besitter en spennende keeper, et erfarent forsvar, en kriger av en kaptein og en spiss som nettopp gjør det en spiss skal - scorer mål. Klubben har til alt overmål en nokså stor tilhengerskare. Så fremt ikke kantinepersonellet lar pastaen koke for lenge, er det kun treneren som skal ha skylden.

Både Wycombe Wanderers og Leicester Citys supportere regner Martin O'Neill som deres beste trener gjennom tidene. Han ledet Celtic til hjemlig triumf, og førte Aston Villa nesten opp blant de fire beste lagene i Premier League. Da han ble ansatt som Sunderland-trener, var omdømmet hans - i det minste på overflaten - velfortjent. Sunderland-supporterne er i det store og hele en pessimistisk gjeng, selv om ingen av dem hadde sett for seg at de ville være innblandet i nedrykksstriden 18 måneder senere. 

Kort fortalt; O'Neills problem handler om utvikling

Siden Martin O'Neill først fikk en trenerjobb i 1990, har fotballen endret seg mye. Siden han overraskende vant Ligacupen med Leicester City, har fotballen endret seg mye. Etter at han trykket Jose Mourinhos hånd etter det bitre tapet mot Porto i UEFA Cup-finalen, har fotballen endret seg mye. Kanskje viktigst av alt; siden han forlot Aston Villa for snaue tre år siden har fotballen endret seg betraktelig. I løpet av 23 år har ikke Martin O'Neill endret seg en millimeter.

Som selverklært tilhenger av Brian Cloughs måte å spille fotball på, er O'Neill trolig den siste treneren (av et visst kaliber) som sverger til den erkebritiske tanken. Kjøp lokalt, betal dyrt, spill 4-4-2 og motivér livskiten ut av dem. Vær tøff i duellspillet, søk inn i motstanderens sekstenmeter og ikke bry deg om taktisk tullball. 

I løpet av de seneste årene har vi sett at lagene går bort fra den tradisjonelle 4-4-2, mens ballmagikeren på midtbanen for alvor har gjort sitt inntog. Likeledes; behovet for såkalte "spillende" forsvarere har meldt seg, mens forståelsen av at bevegelse mellom lagdelen er viktig har økt. Sunderland er den rake motsetningen, og i sannhet et frastøtende statisk lag i så henseende. The Black Cats spiller en utdatert formasjon, hvor Titus Bramble spiller back og ingen må midtbanen har kvalitetene som trengs for å spille medspillere i posisjon. Laget fremstår i det hele tatt like moderne som en gammel varmtvannsbereder - bare halvparten så morsom å se på.

O'Neills fotballfilosofi har gitt ham suksess i samtlige av hans tidligere klubber. Dersom han hadde tatt tømmene i Sunderland for fem-seks år siden, hadde Sunderland ganske sikkert vært plassert trygt på midten av tabellen. Med ett øye på mulig Europa League-spill. Det er mannens stahet, og direkte uvilje til endring som ikke bare har kostet ham jobben - men kanskje også Sunderlands umiddelbare fotballfremtid.

Når Alex Ferguson til slutt sier stopp, vil vi alle snakke oss varme om hva det var som holdt ham på topp i alle år. Han har slett ikke hatt for vane å utmanøvrere sine trenerrivaler, han har kastet bort mye penger i overgangsmarkedet, og har vitterlig ikke promotert en relvolusjonerende ny måte å trene på. Det er imidlertid mannens evne til å forstå på hvilken måte fotballen endrer seg, og følgelig komponere lag som passer den nye tiden. I så måte finnes det ikke hans like.

Om Di Canio innehar den nødvendige verktøykasse, teften eller spillermateriellet til å holder Sunderland i Premier League, gjenstår å se. Da han trente Swindon, viste han om ikke annet en imponerende taktisk fleksibilitet og et pragmatisk sinn. Det er absolutt lotteri Mr Short har begitt seg inn på. Men, dersom han har lært én ting av å se sin tidligere trener stå uanfektet mens alt rundt ham raste, er det at for å overleve må man omfavne endring. 

Hvem tror du rykker ned fra Premier League? Sjekk oddsen her!