Julen kan få frem kynikeren i en profesjonell fotballspiller!


Julen kan være årets vakreste eventy, fred på jord og engler som daler ned i skjul.

Men, for en ung, sulten fotballproff er det tilfeldigvis også muligheter for å gi karrieren skikkelig fart.

Og enhver unggutt som er i besittelse av litt sunn egoisme, burde gripe eventuelle sjanser med begge hendene.

Når jeg ser tilbake på min egen karriere, liker jeg å tro at jeg fortjente alle mine førstelagsopptredener for Arsenal. Det er trolig likevel ingen tilfeldighet at debuten og min fulle seriestart for the Gunners kom i - og rundt høytiden - da spillermateriellet var på sitt mest strukne.

Nyttårsaften 1994, dagen da John Jensen endelig scoret, var hjemmemøtet med QPR Arsenals tredje kamp i løpet av seks dager. Med Nord-London oppgjøret mot Tottenham like rundt hjørnet - 2. januar - ville trener George Graham nødvendigvis foreta rokeringer i laget. Og den godeste Clarke (undertegnede, altså) var kjekk å ha slik at gamlegutta kunne hvile føttene.

Litt mindre enn et år senere, etter en rekke kamper på benken, fikk jeg endelig min første kamp - under Arsenals nye trener Bruce Rioch. 2. juledag, og bare tre dager etter et skuffende tap mot Liverpool på Anfield, stod atter QPR på motsatt banehalvdel. På rett sted, til rett tid - og ved at jeg klokelig holdt meg unna kalkun og tilbehør, fikk jeg altså muligheten. Ian Wright satte inn ledermålet før pause, og vi sørget til slutt for en komfortabel 3-0 seier.

Jeg trengte så visst ikke bli spurt to ganger om å spille den dagen. Det er likevel slik at jeg også hadde posisjonert meg nokså godt.

Selv om det er umulig å prikke inn godformen, var jeg likevel på det rene med at jeg måtte holde meg i god form, fremstå energisk, og banke på førstelagdøra i desember. Å gjøre alt for å tiltrekke seg trenernes oppmerksomhet når de er nødt til å rotere på spillermateriellet er aldri en dårlig ide.

Det samme gjelder i alle klubber. Når kampene kommer tett som hagl, vil spillere falle som fluer. Trenere er nødt til å vurdere de friske og raske beina de har til rådighet. I likhet med meg selv, har hundrevis av unge profesjonelle spillere fått julens største ønske oppfylt ved å holde seg i form og klar til dyst i desember.

Hvile og spillerrotasjon er så sin sak, men både skader og suspensjoner florerer i jula - ved årsskiftet.

Når det sagt; de som hevder at fravær i jula kun kan tilskrives et tett kampprogram er naive.

Julen er ikke nødvendigvis den beste tiden for fotballspillere. Troppen til kampdagen må trene julemorgen, før de bor på hotell - eller er på reisefot - på vei til byen hvor de skal spille 2. juledag. For å være helt ærlig: det kan være skikkelig trist. Noe som også er årsaken til at enkelte velger å bli hjemme og "hvile seg".

Jeg spilte på hvert eneste nivå fra toppserien ned til sjettedivisjon, og det var det samme overalt... Småskader som man normalt ikke snakket om engang, ble plutselig gjenstand for hvile Difuse ryggplager og smerter dukket plutselig opp. For ikke å glemme spillerne som hadde pådratt seg fire kort. De sørget tilfeldigvis for å få sitt femte gule, og måtte dermed sone karantene.

Fotballspillere er generelt ikke de skarpeste knivene i skuffen. Men, når det kommer til julerelatert skulking har mange av dem utviklet det til en kunstform.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri har tilhørt en av nevnte kategori. Men, hvert eneste år var det minst en lagkamerat som behagelig nok sikret seg en normal jul - uten oppofrelsene som følger jobben. Slikt skjer. Vi er alle mennesker.

Heldigvis, og helt rettmessig, er det de mest lovende unngutene som virker å nyte godt av gamleguttas kyniske triks. For de fremadstormende i neste generasjon, er tanken på å jobbe julen igjennom noe som gir dem vann i munnen.

Nå som jeg har blitt gammel - lagt skoene på hylla - og begynner å få grå hår, kan jeg kose meg så mye kalkun, dessert, vin og snaps som jeg måtte ønske den 25. desember. Og du hører ikke meg klage.

Men gi meg mulighet til å få noen av de årene om igjen - da jeg hadde mulighet til å spille tre kamper i løpet av juleuka - og jeg hadde takket ja uten å mukke.

Den friske lufta, den kalde bakken, den fine julestemningen blant supporterne, adrenalinet. Det er en magisk tid å være fotballspiller på. Og de fleste spillerne, spesielt de yngre, elsker denne tiden.

Jeg vil alltid knytte mange minner til denne tiden, og spesielt midten av 90-tallet.

Se opp for ungguttene som får sine første sjanser denne uken. For denne kategorien spillere er det virkelig årets vakreste eventyr.