Joe Hart må benkes for City og landslagets skyld!


På så vel klubb - som landslags har Joe Hart vært flere hestehoder foran "røkla" i lang tid.

Ikke nå lenger. Og spesielt ikke etter oppvisningen mot de regjerende Champions League-mesterne Bayern München onsdag. Etter sluttsignalet var Hart selvsagt mest lysten på å komme seg hjem. Derfor tar vi denne samtalen i dag i stedet. 

Jeg har ikke noe å utsette på 26-åringens teknikk, selvtillit eller konsetrasjonsevner. Jeg tror heller det er hovmod. Når jeg skal leter etter årsaker til målvaktens alarmerende formkurve, er det der jeg velger å begynne. 

Du skal ha en sterk ryggrad for å tåle fast plass på klubb - og landslag, når det samtidig kreves at du stadig forbedrer deg. For de aller beste faller det seg naturlig. For slike karakterer er alt annet uvesentlig; det handler om å bli best mulig, og å hente ut hver trevl av potensial. Dersom du spør, vil de fleste profesjonelle idrettsutøvere hevde at beskrivelsen passer på dem. Men slik er det ikke. Slett ikke alle er laget av samme to. 

For å ta meg selv som eksempel; jeg kan ikke skrye på meg å ha tilhørt nevnte eksklusive kategori. Som unggutt i Arsenal hadde jeg verden for mine føtter, og jeg hvilte på mine laubær uten engang å være klar over det selv. De verdsatte meg, og jeg trodde underbevisst at det ville vare evig. Innen jeg skjønte at jeg tok feil, var det allerede for sent. 

De fleste fotballspillere er avhengige av et visst element av press for å kunne yte maksimalt. Å vite at det sitter en kvalitetsspiller på benken - som kun venter på at du skal gjøre feil - er som regel nok til å holde en på tå og hev. 

Utespillere har denne frykten å hanskes med hver gang de spiller en kamp. Er det på samme måte med keepere? Går Joe Hart på jobb med den samme vissheten om at det står spillere klare til å ta jobben hans? Jeg er sannelig ikke overbevist. Det er en hårfin grense mellom å ha press på seg og å spille med nerver. Problemet er bare at Hart ikke har vært nødt til å takle disse følelsene de siste årene. 

Etter tre tabbekamper for Manchester City - pluss en lusen prestasjon for England - begynner Etihad-målvakten å bære preg av nettopp nervøsitet. Han synes å være i overkant anspent og utilpass, og dét er grunn til bekymring. 

Dersom alle spillere får tre sjanser før de må ta en pause på benken, vil Manuel Pellegrini måtte følge helgens oppgjør mot Everton fra benken. Han er fremdeles Englands beste keeper, og selvsagt også Citys fremste. Spørsmålet er hvilke signaler treneren sender til Costel Pantilimon dersom han til stadighet slipper unna med slike kostbare feil? 

Rumeneren har sin egen karriere å tenke på, og dersom det var meg; ville jeg krevd å bli solgt umiddelbart - hvis Hart stadig vekk hadde fått nye sjanser. Ingen står over loven, og slikt er ødeleggende for lagmoralen. Å la en stjernekeeper få slite benken er selvsagt ikke så enkelt som jeg skal ha det til. Citys chilenske trener er nødt til å sette klubbens interesser først, men må også ha i mente hva en slik avgjørelse kan ha å si for Harts karriere. 

Pantilimon kan meget vel få spilletid - slik Diego Lopez har fått i Real Madrid etter at han skjøv Iker Casillas ut av laget. Å følge kampene fra sidelinja i en sesong som leder opp til VM-sluttspillet i Brasil neste sommer kan derfor være skjebnesvangert. 

Roy Hodgson har heller ingen grunn til å juble. Forsiktig som han er, vil han sikkert ikke våge å ta sjansen på Fraser Forster eller John Ruddy nå. Dersom Hart ikke spiller førstelagsfotball blir han derimot nødt til å gjøre det. 

Med en ny trener som ikke kjenner ham godt nok til å la personlige følelser stå i veien for beslutninger, har Joe Hart grunn til å være bekymret. 

Men, å bli dumpet trenger ikke nødvendigvis utelukkende være dårlig nytt for engelskmannen. Du kan være sikker på at hovmod aldri vil plage ham i fremtiden.