Hvorfor West Hams fremtid ikke inkluderer "Big Sam"!


Sam Allardyce har gjort jobben han ble satt til å gjøre for tredje sesong på rad. Han fikk West Ham tilbake til Premier League, han har konsolidert plassen i divisjonen og styrt skuta inn i smult farvann - hvis problemer i stor grad kan tilskrives en skadeliste så lang som et vondt år. Med en arbeidsseier (2-1) på Stadium of Light har Allardyce bevist - atter igjen - at når du står med ryggen mot veggen, når det er mørke skyer på horisonten, når motstanderne er som tøffest - ja, da er han mannen du kan stole på. Han må imidlertid få sparken iløpet av sommeren.

Kanskje "sparken" er feil ordvalg. Dersom vi låner en frase fra de glansede magasinene; "Det er tid for å gå hver til sitt". David Sullivan kan overrekke et vakkert maleri, samt låne ham leiligheten sin i tre måneder hvor han kan spille "Big Man (We Never Got You Fit)" og "The Ballad of Modibo Maigo" så høyt han bare vil.

Allardyce har aldri føltes som den rette mannen for West Ham. Litt på samme måte som flammer aldri har fremstått som korrekt behandling av åpne sår. Men, i 2011 hadde the Hammers behov for et brennjern. Alternativet var å blø ihjel. Det latterlige med akk så gravalvorlige, islandske vanstyret av klubben kulminerte med Freddie Ljungbergs langtidskontrakt hvor han ble fyrstelig gasjert - £85.000 pr uke. De nye eiernes beslutning om å gi Avram Grant ansvaret endte som det måtte - grunnstøting. West Ham kunne kjapt endt som Leeds United eller Coventry City. At det ikke gikk slik skal i stor grad tilskrives Allardyce' ferdigheter og erfaring.

Opprykk via play-off spill i Championship; Allardyce' sukessoppskrift har alltid vært tuftet på fysikk. Det å sparke ballen virkelig hardt, og å satse på at tilstrekkelige forsøk vil gi en viss avkastning. Det var en spillestil han hadde ønske om å justere da han hentet inn Andy Carroll og Kevin Nolan. Og det virket. West Ham - uvanlig nok for et nyopprykket lag - lå aldri under 14. plass på tabellen iløpet av sesongen. Sesongen som sådan var skrekkelig. Den første tredjedelen ble brukt til å bære seg over at de ikke hadde noen friske angripere. Den andre delen av sesongen var omkvedet at de hadde så mange skader på forsvarerne, mens siste del kun handlet om å kjempe seg til poeng fra lagene som allerede var fortapt.

Det er jo ikke dette fansen ville ha. For all del; ingen holder med West ham for å sole seg i glansen fra suksess. Snarere heier du på the Hammers enten fordi ditt opphav gjør det, eller at du bor i området. Og det faktum at du følger laget, skal liksom rettferdiggjøres ved at de spiller en grei type fotball. Noe av det West Ham har levert denne sesongen, eksempelvis 2-1 seieren over Hull, har vært helt horribelt.

Det er liten tvil om at de selvsamme supporterne vil bli fortalt at de bør vokte seg vel for hva de ønsker seg. Vi har imidlertid sett - representert ved Everton og Stoke - hvordan de rette trenerne kan bringe stilendring til torgs, uten at det går på bekostning av klubbens evne til overlevelse. Hvorfor skulle vel ikke West Ham-fansen ønske seg noe av det samme?

Nå som de har sikret seg Olympic Stadium, har klubben mulighet til å ta grep. Det er tusenvis at fotballentusiaster uten fast følge, guttunger i drift og sofatilhengere som kan bli lokket til Stratford med billige billetter. Det er VIP-bokser som kan fylles til randen av rekesmørbrød og dresskledde idioter som kommer valsende med hvitvin i pappkrus merket "Kaffe". Men, West Ham får ikke leve lenge nok til å oppleve denne drømmen dersom Allardyce får fortsette å spille slåball. Det er på tide med et bytte. 

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet. Når vi leser oktober av kalenderen, vil en rimelig stor Premier League-klubb få panikk etter tre strake tap, og Allardyce blir bedt om å redde stumpene. Han var enkelt og greit prisen West Ham måtte betale for alle sine feilgrep i fortiden. Nå er det imidlertid dags for å skue fremover. Og fremtiden, mine damer og herre, inkluderer ikke Allardyce.