Hvorfor Sturridge fortjente journalistenes "Årets Spiller" fremfor Suarez


Luis Suarez dro trøya over hodet og, med rette, tok til tårene. En fantastisk "Istanbul-i-revers" hadde i realiteten fratatt ham muligheten til å vinne Premier League-gull. Vissheten om at han allerede hadde sikret seg "Football Writers' Footballer of the Year Award" tidligere samme dag var, vil jeg tro, en fattig trøst. Men, hadde jeg kunne bestemme, hadde han ikke vunnet den prisen heller.

Idéen med individuelle priser i lagidretter slår meg som poengløs, men FWA-utmerkelsen tar i det minste sikte på å være en påskjønnelse etter følgende kriterium: "Til en profesjonell spiller som, gjennom lederegenskaper og fremferd, av mange medlemmer anses som årets fotballspiller". Lederegenskaper og fremferd, altså. Denne prisen handler med andre ord ikke om "beste" spiller. 

Det er altså årsaken til at Scott Parker vant den mye latterliggjorte utdelingen i 2011. I et år uten en eneste spiller som utmerket seg, ble det altså den kortbeinte midtbanespillerens enmannskamp mot nedrykk som ble hyllet. Det var som fotballens tilsvarende å gi en Grammy til bandet som spilte på skipet Titanic.

Ideelt sett, skulle man ønske en balanse mellom innsats og prestasjon. Man kan jo ikke gi prisen utelukkende basert på at man prøver. Det var derfor jeg motsto fristelsen til å stemme på Tony Hibbert, hvis steinansikt, stoiske ro og noble stil er en inspirasjon for alle spillere uten en plass i den moderne fotballen. Carl Jenkinson var et annet alternativ, men min irrasjonelle forkjærlighet for ham stikker så vidt sypt at jeg heller vil stemme ham inn i parlamentet.

Hva angår individuelle prestasjoner, skal det godt gjøres å komme unna Luis Suarez. Han har, tross alt, scoret veldig mange mål. Personlig føler jeg meg ukomfortabel med å gi ham prisen. Og mine følelser vil trolig få konsekvenser. Etter alle solemerker må jeg holde meg unna Twitter de kommende dagene, men slik er livet. Jeg kan bare håpe at du tilgir meg for at jeg kan styre min begeistring for en mann som øste rasistisk eder og galle over Patrice Evra. Og som fremdeles ikke har sagt unnskyld. Nei, han har ikke gjort noen samme urett denne sesongen, men inntil han server nevnte unnskyldning vil episoden henge over ham. Jeg tror ikke egentlig han er en rasist, men etter å ha lest den kjedsommelig, nøyaktige FA-rapporten to ganger, er det grunn til å tro at han ytret rasistiske ord i retning Evra for å sette ham ut av spill. Det liker jeg lite.

Jeg er også litt usikker på hva nøyaktig han har gjort i hva som kalles denne "frelsens sesong". Jeg leser til stadighet om det. Er det alle scoringene hans som gjør ham til en annen person? Hva om han hadde scoret halvparten av sesongens beholdning, da? Snakker vi da om "halv frelse"? Hvis Ron Atkinson scorer over 30 mål, blir han å se på TV-skjermen igjen? Kall meg gjerne gammeldags, men når det kommer til rehabilitering mener jeg at å unnskylde overfor Evra ville vært en mer effektiv gest.

Jeg mener det samme om John Terry, hvis ekstraordinære unnskyldning for å ha levert rasistiske gloser i retning Anton Ferdinand, ble plukket hva hverandre av FA. Jeg nøler ikke med å innrømme at han har vært en av Premier Leagues mest stabilt, gode forsvarere denne sesongen. Faktum er likevel at heller ikke han lever opp til kriteriene for denne prisen.

Når det kommer til å finne en balanse mellom å være en virkelig god fotballspiller og et "eksempel", hvem er vel da en bedre kandidat enn Daniel Sturridge? Da han ankom Liverpool var han lite annet enn nok en engelsk spiller, med troen på at talent alene ville holde karrieren gående.

Sturridge forlot Manchester City fordi de ikke var villige til å innfri spissens - en spiller med lusne fire scoringer på CV'en - ville lønnsforlangende. Han ble senere gitt reisepass av Chelsea, på det grunnlag at man knapt har sett en mer egoistisk spiller på Stamford Bridge. 

Denne sesongen, derimot, har Sturridge visket ut det inntrykket fullstendig. Han har endret spillet sitt dramatisk, men likevel behold de egoistiske fibrene som en spiss tross alt trenger. Han fungerer nesten perfekt i tospann med Suarez, og er så stabilt god foran motstanderens mål, at før 1. mars hadde han kun gått målløs av banen i tre seriekamper. Utenfor gressmatta er han vel ansett av de som mener å kjenne ham, og han representerer klubben med sjarm, intelligens og varme. Han var så i ferd med å bli nok en bortskjemt engelsk spiss, men har omskapt seg, og blitt en bedre spiller og bedre menneske i prosessen.

Yaya Toure kan kanskje hevde å ha større rett på prisen basert på prestasjoner, og - dersom jeg ikke noe har gått meg hus forbi - også som eksempel. Men, når vi snakker om frelse/rehabilitering, dersom vi diskuterer å sette et eksempel for andre unge talenter, burde vi trekke frem Sturridge.

Hver eneste journalist og skribent vil tolke kriteriene for prisen på sitt eget, høyst personlige vis. Noe de er i sin fulle rett til å gjøre. Vi må tross alt huske på at dette er en fullstendig subjektiv og svært ulogisk pris. Men, min egen stemme gikk altså til Sturridge. Siden jeg mener det handler om fremferd både på - og utenfor banen.

Liverpool er priset til 9.00 i odds på å vinne Premier League!