Hvorfor Liverpools Jon Flanagan er en av mine favoritter!


Jeg er klar over at jeg høres ut som en bestefar, men da jeg var ung pleide forsvarsspillere å skru metallknotter på sine helt sorte fotballstøvler. De puttet trøya ned i buksa, hadde kortermede trøyer og kunne ikke utstå tanken på hansker eller jålete hårfrisyre. 

De smilte ikke. Ingen rom for spøk eller trøyebytter ved pause. Hvor godt de tok seg ut var aldri noe de brydde seg om.

En forsvarers førsteprioritet var enkel. Med et blikk av stål og et grynt tok de mål av angrepsspilleren som stod nærmest, og tenkte: "I dag skal pokker meg ikke den jævelen komme seg forbi meg".

Vanligvis fulgte en takling i knehøyde like etterpå.

I disse dager har fotballen blitt en frøkensport - av gode og mindre gode grunner - noe som har formet spillerne; forsvarere inkludert. 

Desto mer gledelig å være vitne til en genuin retro-forsvarer på Anfield denne sesongen. Kom hit og gi meg en klem, Jon Flanagan.

Klem? Uaktuelt. Det ville for ham fortone seg som noe ala å ikle seg hansker. Liverpools sultne 21-åring (med sin enkle sveis og utstående ører) ser kanskje ut som en sjetteklassing. Men, han er en fotballspiller av godt gammelt merke. 

Og av den grunn er han i ferd med å bli en av mine favorittspillere i Premier League.

I en verden hvor klubbene kappes om å importere de mest tekniske ungguttene fra alle deler av verden, er det forfriskende å være vitne til en lokal kar få muligheten til å spille. 

Og snakk om lokal. Oppvokst kun 200 meter fra Anfield - nærmere bestemt Utting Avenue, er han selv sønn av en forhenværende Liverpool-gutt. En som pleide å pusse skoene til Kenny Dalglish tilbake på 80-tallet. Flanagan er på alle måter Rød.

Den "Røde Cafu" ifølge enkelte supportere. Så vidt kjapt har klengenavnet fått fotfeste, at den brasilianske legenden selv har begynt å følge scouserens fremgang - noe som kulminerte i at han skrøt av Flanagans oppvisning mot Spurs til sine 64.500 Twitter-følgere. 

Det er ikke Flanagans angrepsspill som jeg har bitt meg merke i. Det er derimot mannens staute og utilslørte aggesjon.

Han ble formelig kastet til løvene i Merseyside-derbyet på Goodison Park i november. Ute av posisjon på venstrebacken, og på et tidspunkt hvor han trodde at mulighetene til en fast plass i elleveren var borte. Flanagan skjøt frem brystkasse, kastet seg inn i gjentatte taklinger og leverte hva Steven Gerrard karakteriserte som: "en av de beste oppvisningene i en derby-kamp jeg har sett på mange år. Vår beste spiller med klar margin".

Etter den tid har han ikke sett seg tilbake. Eller endret seg.

I kamp etter kamp spiller han uten redsel eller respekt for motstanderen. Han følger spillet, jakter, posisjonerer seg og kaster seg deretter inn i rene - men resolutte - taklinger. Den unge Flanagan har påført de fleste av sine motstandere grønske på ryggen denne sesongen. Han har vært den ubejublede stjernen i en strålende Liverpool-sesong.

Jeg tilbragte en uke med Englands U18-lag på Lilleshall. Det var første gang jeg møtte Gary Neville.

Jeg hadde vært vant til en bestemt type aggresjon i den kaotiske South East Counties League med Arsenals ungdomslag. I treningssammenheng hadde jeg derimot aldri opplevd noen som var så bestemt, fokusert og oppsatt på å vise at han var den sterkeste enn Gary. Gud bedre. Han smalt til i 50-50 situasjoner. Han ga aldri ved dørene.

Det har kommet meg for øre at Flanagan er av samme to. Hvorvidt er snakk om five-a-side, vennskapskamp eller et oppgjør i Premier League - tilnærmingen synes aldri å variere.

Han spiller kanskje i verdens mest glamorøse liga, med millioner av seere rundt om i verden. Men, han er en av dem som ikke kunne brydd seg mindre om hvordan han ser ut. Han er på banen for å vinne. Han er på laget for å forsvare.

Jeg hadde så smått begynt å miste tro på at engelsk fotball var i stand til å produsere karakterer som Neville eller Flanagan.

Hvem vet; kanskje tøftspillerende forsvarere kommer tilbake på moten igjen snart? 

Jeg håper det. 

Liverpool er priset til 2.70 i odds på å vinne Premier League!