Hvorfor Liverpools Brendan Rodgers fortjente "Årets Trener"-utmerkelsen!


 "LMA Manager of the Year"-utmerkelsen vil være en fattig trøst for Brendan Rodgers. Men, på samme måte som Premier League-tittelen, havner troféet i de rette hendene. Med et forsvar som slapp inn 50 baklengs, var det hele veien lite trolig at Rodgers & Co ville ta ligagullet. Med et budsjett som enkelt kunne kjøpt månen, var Manuel Pellegrini aldri en reell kandidat til prisen.

Denne utmerkelsen har vært så mye mer underholdende etter 2001 - da fotballen bestemte seg for ikke å automatisk gi prisen til treneren som vant Premier Leauge, og snarere valgte å gjøre stas på George Burley for femteplassen med Ipswich. Gerard Houllier, som heller ikke vant serien, men som tok tre troféer, var naturlig nok ikke imponert. LMAs motstand mot utelukkende å se på sølvtøy som avgjørende faktor, har gjort prisen interessant.

Pellegrini har hatt en utsøkt debutsesong i England. Chileneren har vist upåklagelig fremferd, og har i tillegg forvandlet Roberto Mancinis mannskap til et lag det er lett å hvile øynene på. Faktum er likevel at han ikke var på noen av de øvrige 91 trenernes stemmeseddel - ettersom de trolig mente at de kunne utrettet det samme med tilsvarende pengesummer tilgjengelig. Det er urettferdig, men et forståelig standpunkt.

Tony Pulis' mange stemmer forteller alt om hvor sympatien ligger, og man kan da heller ikke ha noe å utsette på den forhenværende Stoke-trenerens prestasjoner. Før hans inntreden, var Crystal Palace en klubb med direktebillett til Championship. Iløpet av kun uker var de så patente med henblikk på både pasningssikkerhet og bevegelighet, at de var rent ugjenkjennelige.

Men, selv ikke Pulis kunne forhindre at Rodgers stakk av med denne prisen. Og helt på sin plass. Etter å ha overgått forventningene, og totalrenovert mentaliteten i klubben, har han således gjort akkurat det samme som Pulis. Det er bare at Brendan gjorde det i andre enden av tabellen - hvor marginene var langt mindre.

Det er vanskelig å veie og måle arbeidet med spillerne, mens effekten han har hatt på supporterne må kalles spektakulær. Du ville eksempelvis ikke funnet en Liverpool-fan - med vettet i behold - som seriøst anså Liverpool som en gullkandidat. Ved utgangen av april var stillingen en ganske annen.

Englands landslagssjef, Roy Hodgson, var full av lovord da han snakket om Rodgers mandag kveld: "Han virker alltid å være i stand til å trykke på de rette knappene. Jeg har mye å lære av ham". Hodgson var, selvsagt, den stillferdige tilskuer i Liverpools krig mot Manchester United - der han avstod fra å kritisere Sir Alex Ferguson i 2010, da sistnevnte beskyldte Fernando Torres for å forsøke å få spillerne hans utvist. Den taktikken fungerte like godt som Neville Chamberlains "Peace In Our Time".

Rodgers har ikke gjort de samme feilene. Han valgte en ganske annen innfallsvinkel. Nord-Iren manet til alt overmål frem samme raseri som Ferguson, da han la skylden for Liverpools tap mot Manchester City på Premier Leagues beslutning om å benytte en dommer fra Bolton. Eller som Rodgers sa det; "Greater Manchester". Liverpool-supporterne forveter slike ting fra deres manager. De forventer at han går i clinch - ikke at han gjemmer seg. 

Fra spillerne til fansen, fra ekspertene til Manchester United-supporterne, Rodgers fikk alle til å tro at noe ekstraordinært var i ferd med å skje. 

Du kan dissekere Chelsea-kampen, du kan kalle Rodgers naiv og uvøren basert på hva som skjedde på Selhurst Park. Du kan sågar peke på tabellen med en "jeg-vet-best-mine". Men, du kan ikke nekte for at Rodgers har blåst nytt liv i denne fotballklubben, og fått folk til å tro igjen. Det holdt ikke helt til å vinne serien, men det var sannelig nok til å vinne prisen som "Årets Trener".