Hvorfor England trenger John Terry i VM 2014


La meg starte denne artikkelen med å si at jeg aldri har møtt John Terry personlig. Ei heller akter jeg å diskutere mannens moralske integritet.

Men, etter nok en strålende forestilling for Chelsea mandag kveld, er det på tide at vi innser at kapteinen på Stamford Bridge bør være å finne i England-forsvaret midte. I alle fall dersom vi skal gjøre oss forhåpninger om suksess i sommerens VM-sluttspill. 

Alle kontroversene til tross; John Terry er fremdeles en Rolls Royce av en fotballspiller; en elegant forsvarer, en strålende dirigent og strateg i en æra av fremragende atleter. 

Terry er sjelden vare i den moderne fotballen: En spiller, hvis fotballhjerne er vel så sentral som han fysiske egenskaper. I så måte har han fått mest mulig ut av sine kvaliteter. 

Gjennom intelligens, hengivenhet og selvtillit har Terry blitt den beste fotballspilleren han kunne håpe på å bli. Og han fortsetter å prestere i en alder av 33 år. At han vet hvordan man organiserer et forsvar og mannens krigerinstinkt er naturlig nok viktige ingredienser her. 

Jeg glemmer aldri da jeg så John Terry live for første gang. Jeg befant meg på Stamford Bridge en kald desember-kveld i 2002. Chelsea ønsket Everton velkommen til gards i Ligacupen, og jeg håpet å få et glimt av den mye omtalte 16-åringen Wayne Rooney. Det unge stjerneskuddet stod imidlertid ikke i sentrum den kvelden. I stedet var det Chelseas midtstopper som stjal all min oppmerksomhet.

Ikke sjelden må man være til selv være til stede - for å se hele banen og samtlige involveringer - for å kunne forstå de ulike spillernes roller. Den vinterkvelden i Chelsea ble jeg overrasket over hvor mye innflytelse én enkelt spiller kunne ha på en toppkamp. For all del; jeg hadde mange ganger sett enkeltspillere dominere kamper i de lavere divisjoner. Her var det derimot snakk om at Terry var én av 22 Premier League-spillere på Stamford Bridge-matta. Likevel - i en alder av 21 var han i en egen liga.

Som midtstopper kunne han se alt som foregikk foran seg, en posisjon han slett ikke var redd for å utnytte til lagets beste. Han marsjerte rundt som om han eide banen, gestikulerte, bjeffet men i konstant kontakt med lagkameratene. Som om han dirigerte et orkester. Det var et imponerende skue, og Chelsea vant da også kampen overbevisende.

Spol så over 11 år fremover i tid, og det var mye av det samme på The Etihad mandag kveld. Terry dirigerte atter igjen - holdt forsvarslinja høyt når påkrevet, og sørget for at midtbanespillerne forsvarte rommene foran forsvaret. Likeledes holdt han Gary Cahill i stramme tøyler. Det var den mest imponerende dekonstruksjonen av Manchester Citys tidligere ustoppelige angrepsrekke jeg har sett denne sesongen. Og begge hovedkomponentene var engelske. 

Tradisjonelt sett er det to typer midtstoppere. 1) Den atletiske ballvinneren, og kjent som oppasseren. Vedkommende fungerer best i tospann med 2) Mannen som leser kampen, gjerne mer teknisk begavet og den som står for snakkingen. 

De beste forsvarene inneholder én av hver profil. Terry spilte sammen med William Gallas den kalde kvelden mot Everton for et drøyt tiår siden, og hadde senere stor suksess ved siden av Ricardo Carvalho. Hver av de sistnevnte utfylte Terry perfekt, med fart, mot og vilje til å lytte til kapteinens ordre. 

Når skal trekke frem navnene på de beste midtstopperne, tenker jeg automatisk på spillere tilhørende "Den atletiske ballvinneren". Vi snakker om navn som Franco Baresi, Ronald Koeman, Paul McGrath, Laurent Blanc og Fabio Cannavaro. Hver eneste en av dem hjørnesteiner i formidable lag, selv om ingen av dem nødvendigvis var velsignet med fart. Like fullt leste de spillet, og dirigerte troppene deretter. De var smarte med ballen, og - som et resultat av at de gjerne manglet fart - kastet de seg sjelden hodeløst inn i taklinger. 

Like så med Terry. Selv om det er lite trolig at han går inn i historien på samme måte som nevnte notabiliteter, var han også nødt til å utvikle og tilpasse visse egenskaper siden han ikke alene kunne stole på farten. Og det har gjort ham til en forsvarer i verdensklasse.

Kort fortalt: John Terry er det nærmeste England har til en "Type 1"-forsvarer i dette århundret. 

I Englands vanskelige bortekamper i kvalifiseringen til VM 2014, fulgte jeg kampene med bekymring. 

Vi hadde Phil Jagielka og Joleon Lescott - på alle måter gode spillere på hver sin måte - som slet med å holde et livlig polsk angrep fra livet i Warszawa. 

Deretter hadde vi bortekampen mot Montenegro, med Lescott og Chris Smalling (to blad "Type 2"-forsvarere) som var på defensiven hele kampen da England reddet med seg ett poeng.

Avslutningsvis hadde vi den drepende kjedelige 0-0 kampen i Ukraina, hvor Cahill og Jagielka ble fullstendig overkjørt av motstanderen. Etter at Terry trakk seg har Jagielka vært den beste midtstopperen Roy Hodgson har kunnet trekke opp fra hatten. Men, han er 31 år, og neppe en mann for fremtiden. Så dersom vi først skal lete etter løsninger for umiddelbare oppgaver, hvorfor ikke ty til Terry? 

Jagielka er ikke helt en erketypisk "Type 1" - snarere en utvannet versjon - og deri ligger problemet. England har ikke lenger slike typer. Hva som verre er; Jeg lurer på om vi noen sinne vil være i stand til å produsere en slik karakter igjen. 

Fokuset på hurtighet i det 21. århundre er så stort, at man kan stille spørsmål om John Terry i det hele tatt hadde blitt profesjonell fotballspiller om han hadde vært født i 2000 heller enn i 1980. 

Dersom han var 13 år og i et fotballakademi nå, er det en god mulighet for at han ville blitt fortalt at han ikke er rask nok til å hevde seg på øverste nivå. Talentfulle "Type 1"-forsvarere blir således frigitt av de samme akademiene som produserer "Type 2"-karer på løpende bånd - les: Steven Caulker, Chris Smalling og Leicesters kommende stjerne Liam Moore. 

Roy Hodgson er garantert klar over situasjonen, og uten tvil på jakt etter Terrys etterfølger. La oss håpe at han tar budskapet videre til St George's Park og samtlige akademier. Dersom "Type 1"- forsvarerne også i fortsettelsen blir kastet på fotballens søppeldynge grunnet manglende fart, vil de snart forsvinne fullstendig. 

Jeg har som sagt ikke har satt meg fore å kommentere John Terrys moralske integritet. Hva jeg derimot vet, er at England desperat trenger denne spillertypen.