Hvor ble alle midtbanegeneralene av?


I min relativt korte levetid på den blå fotballen vi kaller "jorden", har jeg sett noen virkelig gode fotballag. Enkelte av dem spennende, mens andre igjen pragmatiske i tilnærmingen til hvordan fotball skal spilles. Noen en sunn blanding av begge. Felles for alle klubbene, er at de har hatt et par utsøkte spillertyper.

Mens det nå er mote å analysere i stykker et lag - hvor man dekonstruerer alt fra pasningsprosent til trender i overgangsspillet. Uansett vil det være slik at et lags ettermæle personifiseres av et knippe enkeltspillere. Et lag inneholder som regel en måltyv, muligens en heroisk forsvarsspiller og en lynrask ving. I nyere tid har imidlertid et suksessfullt lag være kjennetegnet av en beinhard defensiv midtbanespiller.

Det er vanskelig å se for seg Manchester Uniteds suksess uten en snerrende Roy Keane, eller Patrick Vieira i syvmilssteg mot sitt eget mål. Hvorpå sistnevnte kveiler sine anacondalignende bein rundt den som våger å bevege seg med ballen på Arsenals banehalvdel. Claude Makelele hadde på sin side en egen posisjon oppkalt etter seg selv.

Til tross for alt snakket om "Det vakre spillet", aksepterer vi alle at det er en tøffere og ganske annen side ved fotballen også. For hver sør-amerikaner som på lekkert vis forsøker å trippe seg gjennom motstanderens forsvar, må det finnes en spiller som er i stand til å stoppe ham. Hvorvidt vi er villige til å vedgå det eller ei; en saftig sklitakling på vått underlag vil oppnå dobbelt så stor jubel på tribunene, sammenlignet med en piruett eller overhopp ville gjort. For å vinne en kamp, må du først vinne ballen.

I nyere tid, spesielt inneværende sesong, har ballbesittelse overtatt de defensive spillernes oppgaver.

Topplagene i Premier League synes nå å kontrollere, heller enn å stjele ballen fra motstanderen. Ballføreren skjermes inn i ufarlige posisjoner, mens man selv venter på en feilpasning. Det er som å se en gjeng spesialsoldater forsøke å storme en ambassade ved hjelp av overtalelse.

Enkelte vil hevde at dette er å spille fotball på "den rette måten", og det leder utvilsomt til mer åpne kamper. Et Chelsea-lag med nevnte Claude Makelele gikk en hel sesong uten å slippe inn mer enn 15 baklengs. Manchester United befinner seg for øyeblikket på tabelltopp, og kan vise til 16 innslupne... Vi har ennå ikke dratt juletreet i hus.

Defensive problemer kan enkelt - med delvis feilaktig - tilskrives en aldrende Rio Ferdinand, eller manglende erfaring på toppnivå hos stoppermakkeren hans. Når midtbaneankeret heter Michael Carrick, er det vel egentlig ingen overraskelse at Aston Villa scorer umarkert?

Michael Carrick er en uovertruffen bidragsyter i lagets offensive spill. Når den tidligere West Ham-spilleren blir plassert i defensive roller, er han fotballens tilsvarende å tisse i buksa vinterstid for å holde varmen.

Han er slett ikke alene. Bare se på Arsenals Mikel Arteta. Alex Songs avgang, og Santi Cazorlas inntreden, har flyttet spanjolen ned i det dypeste mørket på Gunners-midtbanen. Han har vært nokså effektiv med henblikk på å presse motstanderen og å forhindre rom. Fulhams Bryan Ruiz beviste imidlertid at Arteta ikke helt har posisjonen inne. Mikel opplever på sin side ikke rent sjelden av motstanderne suser forbi ham, mens jeg har lest dikt som har mer fysikk enn Joe Allen.

De nevnte spillerne pleide å være beskyttet av vesner fra betraktelig lavere ned på ferdighetsstigen. Like fullt, fryktinngytende mye høyere opp i næringskjeden. Nå må de klare seg selv. I en sesong hvor både West Bromwich og West Ham overgår alles forventninger, har det ingen ting å si hvor mange pasninger Arteta og Carrick måtte foreta i løpet av en kamp. Mark Noble og Claudio Jacob skal ha samme mengde skryt for at de topper taklingsstatistikken.

Ingen av spillerne vi har vært innom i denne artikkelen når Keane eller Vieira til anklene. Den gamle skole er en utdøende rase nå som det blåser andre vinder i engelsk fotball.