Gung-ho Man United minner om Keegans Newcastle


Jeg er sikker på at de mest oppmerksomme av dere har lagt merke til mine spydige kommentarer de siste ukene. Det har handlet om Uniteds nåværende mannskap, lagoppstillinger og hvor solid 2012-utgaven av De Røde Djevlene er.

Jeg startet med lagets skrekkelige defensive prestasjoner (sammenlignet med vanlig United-standard) for å illustrere mangelen på en skikkelig murer på midtbanen. Videre har jeg belyst mangelen på fysikk og noen som kan diktere tempoet sentralt. Nevnte har gjort laget lettere å overkjøre enn jeg kan huske å ha sett dem noen gang tidligere. Det betyr samtidig at selv de mest teknisk beskjedne lagene kan spille seg enkelt gjennom midtbaneleddet. Det er som å sørge for at alle vinduer og dører er forsvarlig låst - i et hus med tre vegger - for deretter å lure på hvor trekken kommer fra.

Men, selv om Alex Ferguson hadde erstattet Michael Carrick og Tom Cleverley med Lothar Matthäus og det enorme trollet fra Ringenes Herre, hadde det trolig ikke hjulpet på hvordan United fremstår på dødballer i mot.

Jonny Evans ser ut som om han har vunnet en talentkonkurranse, og således har fått lov til å spille en kamp. Keeperarbeidet er like stødig som en Nascar-ulykke; mens Patrice Evra og Rio Ferdinand ser ut som en duo iført United-kostyme på Halloween-fest. Ved inngangen til desember kan Manchester United vise til Premier Leagues 12. beste forsvar - med 21 baklengs. Det er nesten dobbelt så mange som deres nærmeste utfordrer, og ni flere innslupne enn Stoke City. Selv Sunderland, hvis klubb vaker like over nedrykksstreken, kan vise til bedre defensiv statistikk.

Nevnte til tross; United virker likevel å stikke av med serietittelen. Nøkkelen ligger å finne i at det ikke har noen betydning hvor mange mål de har sluppet inn, eller hvor stor ledelse de har gitt motstanderen i kampene. United har vært overbevist om sine egne evner med henblikk på å skyte seg tilbake i føringen igjen. Old Trafford-klubben står bokført med 37 scoringer - ni mer enn noe annet lag, og ni flere enn på samme tid i fjor - noe som har gitt dem "Det Lille Ekstra" inneværende sesong.

Det er imidlertid umulig å snakke om "Dersom du scorer tre, skal vi sørge for fire mål", uten umiddelbart å se for seg Kevin Keegan, pekende inn i et kamera mens han sier noe om å elske Stuart Pearce. Mens man satt der og fulgte basketkampen mellom Reading og Manchester United lørdag ettermiddag, var likhetene mellom Sir Alex Fergusons mannskap og Keegans Sirkus-Magpies slående.

Newcastle United-laget fra midten av 90-tallet var så visst ikke tuftet på en solid taktisk plan. Fokuset lå på at hvem enn som hadde ballen skulle drive fremover på banen. Så kunne man tenke på konsekvensene dersom man ikke evnet å score.

I disse dager handler alt om formasjoner, overganger, taktikk, tilnærming, faser, Peter Crouch, overlap, avledningsmanøvre, soneforsvar, fysikk, twitter, scoringer - mens Keegan nesten førte et lag fullstendig uten form eller fasong til seriemesterskapet. De slapp inn noen grusomme baklengs i løpet av sesongen. Å bivåne Johnny Evans miste ballen til Sean Morrison da Reading scoret sitt tredje, for deretter å se United koste på fremover i jakten på flere mål, var utrolig.

I en tidsalder spekket med nyversjoner av Hollywood-filmer, er det ikke altfor vanskelig å forestille seg Wayne Rooney som en sexy Peter Beardsley, eller Michael Carrick som en moderne Robert Lee. Dersom Rio Ferdinand hadde tatt en "Movember", hadde jeg ikke engang trengt å sammenligne ham med Philipe Albert. For all del; lagene har også sine forskjeller. Men, Premier Leagues lederlag spiller en type Kamikaze-fotball som gjør at man sitter med øyne store som tinntallerkner og åpen munn. Av alle store lag jeg har sett, er kun Keegans Newcastle i nærheten.

Ved inngangen av sesongen, spådde jeg at dette meget vel kunne bli et vanskelig år for Fergusons lag. Stallen har gradvis blitt tynnere for hver sesong, alderen har begynt å gjøre seg gjeldende for flere av spillerne, sviktende formkurve, mangel på kvalitet og vaklende selvtillit. Da jeg skrev artikkelen, var Robin van Persies overgang fremdeles på ryktestadiet. Jeg påpekte imidlertid at hvis overgangen materialiserte seg, ville det kun holde tingene sammen på kort sikt. Det ville slett ikke være en langsiktig løsning egnet til å løse et vel av problemer.

RVP gikk så visst til Manchester United, og klubben befinner seg på tabelltopp. Det er likevel verdt å merke seg at de har ligget under i halvparten av kampene denne sesongen, og uten nederlenderens scoringer hadde det vært snakk om 14.plass. Hvorvidt kortsiktigheten er et kalkulert hvileskjær eller ei gjenstår å se. Men, dersom klubbens 14 innledende kamper er noe å gå etter, blir det om ikke annet underholdning.