Å gi Alan Pardew sparken er ingen lettvint løsning for Newcastle


90 minutter er lang tid i fotballens verden. Det var akkurat den tiden det tok før man begynte å snakke om hvorvidt det vil være rett å sparke Alan Pardew. Altså, fra vage spekulasjoner i mediene, til at alle med en halvliter i hånda hadde en bestemt oppfatning om Newcastle-trenerens fremtid. Jeg burde vite, ettersom jeg var en av dem.

Liverpool manglet målmaskinen Suarez, og hadde lite annet enn æren å spille for. Likevel måtte Newcastle altså konstantere sitt største hjemmetap på nesten 90 år. Det var en utilgivelig forestilling, noe som vanligvis blir møtt av den giftige cocktailen: Latterliggjøring og masseflukt av spillere. Det er slett ikke lagets eneste skuffelse denne sesongen, men ting stilte seg likevel noe annerledes ved denne anledningen. Alan Pardew hadde ingen overveldende skadeproblemer å stri med, ingen bakrus etter Europa League-forpliktelser, ingen dommeravgjørelser som kunne kritiseres, ei heller at motstanderen hadde hatt Fru Fortuna på sin side. Den rutinerte treneren hadde rett og slett ingen unnskyldninger. 

Jonas Guiterrez og Cheick Tiote opplever begge den verste formsvikten siden de kom til klubben. De ble begge benyttet på midtbanen i møtet mot Merseyside-klubben. Vurnon anita og Yoan Gouffran, hvis duo er i godytten, ble henvist til benken. Yohan Cabaye er lagets kreative dynamo. Han hentet ballen på egen halvdel, og foret Papiss Cisse muligheter. Sistnevnte er et like effektivt oppspillspunkt som en frossen ost. Laget har gått nesten 300 cornere uten uttelling (seriøst - Demba Ba, oktober 2011); taktiske disposisjoner (sett bort ifra spillernes individuelle ferdigheter); og innstillingen generelt - har blitt gradvis mer negativ i takt med at nedrykkstrusselen har vokst. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. 

Newcastle er for all del ikke et dårlig lag. På papiret er de enda sterkere enn laget som overrasket alle med femteplass i fjorårssesongen. De sliter nå med problemer som utelukkende hviler på treneren. Dersom vi skal snakke om løsninger... Nokså åpenbart, eller hva?

Det er imidlertid en hake. Jeg snakker ikke om at Pardew signerte en kontrakt med varighet i åtte år (ettersom klubben var tilstrekkelig fremsynt til å legge inn en rekke klausuler). Jeg snakker derimot om hvordan klubben er strukturert. 

Den tradisjonelle modellen er som følger: Mann kjøper klubb, mann ansetter trener, mann betaler regningene, trener gjør alt som er relatert til fotballfaglig. Litt som et ekteskap, altså. Problemet med Newcastle, er at all misnøye kommer ut i form av pressemeldinger, heller enn huskelapper klistret til kjøleskapsdøra. 

I Newcastle har de valgt en annen løsning. Mike Ashleys navn står i store bokstaver (eller Sports Direct), og under ham finner du et knippe mennesker med ymse arbeidsoppgaver tilknyttet driften av en fotballklubb. Hver eneste en av dem svarer kun for Ashley selv. Graham Carr står for innkjøpene, Derek Llambias passer pengesekken, mens Alan Pardew enkelt og greit har ansvaret for resultatene på banen. Så langt kan vi konkludere med at én av disse ikke gjør jobben sin. 

Å erstatte Pardew med noen andre hadde vært vel og bra, men spørsmålet om hvem som skulle kommet inn dørene på St James' Park må besvares. I kjølvannet av sparkingen av Chris Hughton - og sett i lys av Pardews langvarige forhold til eierne, resultater med begrensede ressurser til rådighet og at han godtar klubbens modell - gjør den nåværende treneren til et naturlig valg i fortsettelsen også. 

Dersom Pardew skulle få den fryktede telefonen fra eieren, vil listen over mulige erstattere være like lang som pasningene han har bedt spillerne om å slå denne sesongen. Det er likevel ikke til å komme ifra at den eneste kandidaten som passer Newcastles profil, er Roberto Di Matteo. Han overtok en spillergruppe hvor han ikke hadde hentet en eneste spiller, han gjorde små endringer i forgjengerens taktikk og spurte aldri om hvor sjekkheftet lå. Navn som Rafael Benitez og David Moyes vil begge være tilgjengelig til sommeren, selv om duoen vil ha større ambisjoner enn som så. 

Det vil ikke være å yte Pardew rettferdighet - basert på hva han oppnådde i fjor - å kalle ham en nikkedukke. Suksessen fra fjorårssesongen handler derimot mer om hvordan klubben samlet fungerte enn hans fremsynte lederskap. Newcastle United kan nå bare håpe at det er problemer med et lite tannhjul i systemet, snarere enn at hele motoren er gåen. 

Sats på Premier League-kampene her!