Famlende Arsenal må finne tilbake til toppformen!


Skader på Theo Walcott og Aaron Ramsey - samt ingen angripere inn i januarvinduet - kan vise seg kostbart, mener Adrian Clarke...

Fargekart, grafer og taktikktavler er utsøkte redskap for å grave dypere i hva som egentlig skjer ute på fotballbanen. Men, er det en ting det ikke evner å avdekke, så er det hvor skjerpet spillerne er. 

Det er en ikke-målbar størrelse. Alle klubber har det, mister det, får det tilbake igjen, opplever at det formelig ingen ende har, før forsvinner som dugg for solen igjen. Fra et øyeblikk til det neste er det altså borte, og man leter høyt og lavt for å finne tilbake til det. 

Og akkurat nå; på helt feil tidspunkt av sesongen, har Arsenal - om ikke annet midlertidig - mistet denne x-faktoren. 

Skader på Theo Walcott og Aaron Ramsey har hatt en voldsom innvirkning på laget. For å minne oss på hva nevnte duo bidrar med, kan vi bare se et opptak fra onsdagens tannløse forestilling mot Manchester United på Emirates Stadium.   

Fart er "Konge" i moderne fotball, og hva som gjør Walcott til en del av Arsenals adel. Landslagsspilleren er kanskje ikke på topp hver eneste helg, ei heller leverer han matchvinner-forestillinger jevnlig. Men uten mannens fart, er Arsene Wengers gutter kun halvparten så fryktingytende for motstanderen. Spesielt mot de beste lagene, når man gjerne må trekke Plan B,C eller D opp av skuffen for å gå seirende ut.

Å være velsignet med ballspillere som kan snu på femøringen og erte motstanderen med fiksfakseri er vel og bra. Men, dersom ikke trylleformularet fungerer som normalt - som var tilfelle onsdag kveld - ser Arsenals gutter nokså ordinære ut. 

Ikke bare tvinger Walcott forsvarsspillere til å falle tilbake (noe som i sin tur gir midtbaneelegantene mer rom). Han er i tillegg et oppspillspunkt i bakrommet. Dersom ingen går på løp, blir det sjelden rom. Noen er nødt til å strekke motstanderens forsvar, og nå som kun backene skal gjøre den jobben, blir det ikke helt det samme. 

Lederskap og "drive" er noe alle lag trenger. Og det er da også derfor Ramseys fravær merkes så godt. 

Å ta ansvar når laget har ballen er ikke et problemt for Özil, Cazorla, Rosicky, Wilshire, Arteta og Oxlade-Chamberlain. Men, det er kanskje sistnevnte som er den beste til å ta seg gjennom motstanderens bakre rekker. Waliseren, som han viste tidlig i sesongen, er den som er eslet for å slå hull i et tett forsvar, samt levere avslutninger både innenfor - og utenfor sekstenmeteren. Det er eksempelvis ikke vanskelig å se for seg Ramsey lykkes i møte med David Moyes' lag ala gårsdagens utgave.

Denne x-faktoren - om vi kan få lov til å kalle den dét - avhenger også av lagets angripere. Olivier Girouds "skjerpethet" synes i så måte ikke å være like god som i sommer/høst-månedene.

Er han sliten? Kanskje. Arsenals beslutning om ikke å investere i en spiss har denne uken vist seg kostbart. 

Når Giroud ikke er på sitt beste; når han ikke er i stand til å levere på jevn og god basis for, er ikke laget det samme. Dessverre for Wenger er ikke de tilgjengelig spissalternativene vesentlig forskjellige. Angrer han på at han ikke handlet i januar? Igjen; kanskje. 

Man kan selvsagt ikke skylde på enkeltspillere for at denne "x-faktoren", "skjerpetheten", eller hva den skal kalles, forsvinner. Dette ligger på et mentalt plan. Da the Gunners var på sitt beste tidligere denne sesong, var pasningsspillet, kreativiteten og selvtilliten på topp. Uten at de trengte å være det bevisst. 

3-6 og 1-5 mot Manchester City og Liverpool henholdsvis, har til en viss grad virket inn på den gløden de tidligere viste. Uavgjort hjemme mot Chelsea og Everton la også en demper på stemningen. Når de nå er langt mer opptatt av å begå kostbare feil, har det tidligere så bekymringsløse Arsenal blitt langt mer blodfattige. 

Løftet av et solid forsvar, god lagmoral og en evne til å sikre seg full pott mot de antatt svakere lagene, har Arsenal vært i stand til å holde følge i toppen. Selv uten å spille som de gjorde i september og oktober. Når sesongen nærmer seg innspurten mistenker vi at de trenger litt mer i ermet. 

Uten en spiss som kan bringe noe nytt til torgs, blir det sannelig ikke enkelt for Arsenal å finne tilbake til formen fra tidligere i sesongen. Det er imidlertid ikke helt umulig. Arsenal har fremdeles rikelig med talent er troppen og lagmoralen som skal til for å by på tittelkamp helt til døra. 

Da må de glemme presset, og hvem som måtte misse på en sjanse eller to. De er nødt til å tro på seg selv, ta sjanser, gå på løp og forsøke på det som motstanderne ikke maktet å forsvare seg mot tidligere. 

Å spille med håndbrekket på vil sikkert sørge for noen poeng. Men, seriegull vil det ikke bli. Det er på tide å tråkke på gasspedalen! 

Arsenal møter Sunderland lørdag. Sjekk oddsen her!