Evigunge Giggs viser hvem som er sjef i United!


David Moyes kan takke 40-åringen Ryan Giggs for Manchester Uniteds Champions League-seier, mener tidligere Arsenal-spiller Adrian Clarke...

Jeg liker ikke å ødelegge David Moyes' store dag, men jeg mener personlig at Ryan Giggs var den store stjernen på Old Trafford.

Ikke teknisk sett, selvsagt. Manchester Uniteds hardt prøvede manager kan uansett fortjent kunne sole seg i glansen fra sin egen beslutning om å inkludere 40-åringen, sammen med andre perifere figurer som Rio Ferdinand, Antonio Valencia og Danny Welbeck.

For i fellesskap kan de resirkulerte stjernene lede klubben inn i smult farvann igjen. Om ikke annet i Øst-London denne helgen, hvor de meget vel kan gjøre av med West Ham på Boleyn Ground.

Utklasset av Brendan Rodgers i helgen, krysser Moyes fingrene for at Champions League-seieren har overbevist tvilerne. 

Mot tradisjonelt bortesvake Olympiakos (en klubb som ikke har vunnet på engelsk jord på 12 forsøk), visste han at et par taktiske grep - kombinert med et par friske føtter på kantene - var akkurat hva som skulle til for å roe nervene og sørge for avansement. Dersom Moyes virkelig var mannen bak det taktiske, tar jeg hatten av.

Personlig er jeg sannelig ikke helt overbevist. Juan Mata var utilgjengelig, så dén beslutningen tok seg selv. I en uke hvor hver eneste ekspert, Gary Neville mest høyrøstet, har påpekt mangelen på fart i United-laget, kan det knapt kalles en overraskelse at Moyes krøllet sammen sin gamle taktikkplan. Det kan også stilles spørsmålstegn ved valget av Giggs - selv om det er et annet grep som betalte seg. 

Kun 36 timer etter at avisene meldte om at den spillende treneren kun var et "spøkelse på Old Trafford", en klubblegende marginalisert av Moyes, er han uforklarlig og "tilfeldigvis" tilbake i startoppstillingen. Til Uniteds viktigste kamp for sesongen. Etter kun 81 spilleminutter siden 7. januar. Var det snarere et valg som fant sted for å ta luften ut av avisskriveriene, og på samme tid kvele misnøyen som måtte finnes i laget. Eller var det et taktisk mestergrep? I dagens klima er jeg ikke så sikkert på at mediepresset ikke hadde en viss innflytelse...

Uavhengig av hvorfor han valgte å stille med Giggs; United ville vært ute av Champions League hadde det ikke vært for ham. Det er ingen andre i dette United-laget - foruten spissene Rooney og Van Persie - som har selvtillit og evner til å avlevere to presisjonspasninger med venstrebeinet av samme kaliber.

Det ville ikke vært straffespark; det hadde heller ikke vært Van Persie-scoring like før pause. Begge øyeblikkene skal tilskrives den aldrende waliserens overblikk. Uten å legge sten til byrden for Moyes i altfor stor grad, stiller jeg spørsmålstegn ved trenerens beslutninger iløpet av kampen.

Olympiakos' playmaker Alejandro Dominguez ble innrømmet altfor mye tid med ballen, Patrice Evra blottla store rom som førstnevnte kunne utnytte, og midtbaneduoen bestående av Ryan Giggs og Michael Carrick hadde desperat behov for en hjelpende hånd da grekerne stormet fremover. Skotten, derimot, gjorde lite for å avhjelpe situasjonen før på tampen av kampen. Og han var heldig. For dersom vi skal være ærlige; gjestene kunne meget vel satt tre baller selv, hadde det ikke vært for en heroisk David de Gea.

Så hva har vi lært? Selv om Giggs og Rooney uttalte til TV-kameraene at "de gjorde det for fansen" (ikke et ord om treneren), har vi fått bevist at til tross for murring i kulissene, har ikke United-spillerne helt gitt opp treneren. De viste kampvilje.

Det er like tydelig at Moyes vil gjøre klokt i å satse på fart i fortsettelsen også. Han dropper enten både Juan Mata og Adnan Januzaj, velger å forrykke balansen i laget ved å velge én av dem, eller legger om systemet fullstendig. Å la Welbeck og Valencia sitte på benken mot West Ham denne helgen vil i alle fall være et sjansespill.

Vi har også lært at Ryan Giggs slett ikke er ferdig på Old Trafford. Oppvisningen, hvor han minte en hel verden på at han fremdeles kan hjelpe Manchester United når det kniper, var i sannhet betimelig.

Med egne trenerambisjoner, er Uniteds Nummer 11 en vinnerskalle som er på det rene med hva som kreves for å vinne. Kun fire måneder yngre enn Roberto Martinez - og bare 10 måneder bak Brendan Rodgers - er han ikke akkurat for ung til å bli tatt med i betraktning. 

Spørsmålet er hvor lang tid det tar før han selv er Manchester United-manager?