Dersom Wenger ikke vil gjenreise Arsenal, må andre få lov!


Den kan hevdes at Alex Ferguson, uavhengig av hvilken grunn, bestemte seg for at han ikke var villig - eller i stand til å bygge et nytt vinnerlag.

Det handlet trolig mest om den formidable arbeidsmengden som ville kreves. Men, kanskje også at Ferguson innså at fotballen som Pep Guardiola er en foregangsfigur for, innebar at han selv var historie. Han har til alt overmål evnet å gjøre fjorårets Bayern-lag bedre. Etter sin kamp nummer 1000 bør kanskje Arene Wenger falle ned på samme beslutning som den gamle United-nestoren.

Enten lander han på at han ikke lenger er i stand til å bygge et storlag, eller så finner han ut at han kan. Det sentrale her er uansett at Wenger bestemmer seg. For det er ikke bare Bayern München som har gått forbi, men også Chelsea og Manchester City.

Det var ikke Arsenals første katastrofetap mot en rival i Premier League. Problemet er bare at det heller ikke var det første slaktresultatet inneværende sesong. Ei heller det første på tre og en halv måned. Arsenal tapte 3-6 mot Manchester City i desember, deretter 1-5 mot Liverpool i februar og nå 0-6 mot Chelsea. Ikke bare er det en trend, men en stadig verre en som sådan.

Måten samtlige tap kom på burde være grunnlag for bekymring. Heller ikke disse var enkeltstående. Det handlet om lag som holdt seg til samme plan, og som kom fra det med samme resultat. Det er heller ikke særlig vanskelig; gi Arsenal problemer i midtbaneleddet, og de får panikk. 

I oppgjøret mot Chelsea kom samtlige fire scoring etter svake pasninger, hvorpå Arsenal ble stående som statister da Eden Hazard og Andre Schürrle spurtet fra dem gang på gang. og deretter noen ganger. Wenger lærer bare ikke.

Tiden er moden for at David Moyes tar sitt hatt og forlater Manchester United, Champions League-seieren forrige uke til tross. Etter å ha gjort så mange feil, er det hinsides all fornuft å gi mannen over £100.000.000 for å få United tilbake på rett kjøl. Han kan rett og slett ikke få anledning etter å ha vist så få tegn til fremgang og styringsdyktighet. Den samme vurderingen burde gjøres i tilfellet Wenger.

Sist sommer fikk franskmannen skryt for å ha kjøpt Mesut Özil - for endelig å ha gravd dypt i lommene etter alle årene med selvpålagt sparekniv.

Sett bort ifra Özils formsvikt er han fremdeles en strålende signering. Det er ingen grunn til å tro at han kommende sesong, når han har blitt vant til Premier Leauge, ikke vil være i stand til å prestere på et jevnere nivå. Slik han gjorde tidlig i sesongen, og som han gjorde mot Everton i FA Cupen.

Når spillere av slikt kaliber blir tilgjengelige, bør de kjøpes. Akkurat som da Juan Mata forsvant fra Chelsea til Manchester United. Dersom vi skal gå etter overgangsryktene, virker det heller ikke som om United gikk glipp av andre spillere av den grunn.

Noe som også er roten til problemene. Arsenal trengte ikke å kjøpe Özil, men snarere andre posisjoner på banen. Det var bare at de ikke evnet. Wenger, men hans to hender på rattet i London-klubben, er å laste for dét.

Han jaktet Luis Suarez - en tvilsom karakter men strålende spiller. Da han ikke maktet å sikre seg Liverpool-spilleren, gikk han også glipp av Gonzalo Higuain. Å kun ha Olivier Giroud som eneste spiss var utelukkende inkompetanse. Nå som han ikke er i form, koster han dem poeng. Men det er ikke utelukkende i angrep hvor Wenger har latt laget gå for lut og kaldt vann.

Mathieu Flamini ble kun signert som et skjebnens lykketreff, etter at spilleren hadde imponert Wenger på trening. Ettersom Abou Diaby aldri er tilgjengelig, burde Wenger skjønt at han trengte mer enn én beinknuser til bruk på midtbanen. Likevel lot han det skure og gå. Teknisk mannskap, javel, men akk så ubalansert.

Kieran Gibbs er rett og slett ikke god nok i forsvar, ei heller er partnerskapet mellom midtstopperne Per Mertesacker og Laurent Koscielny.

Problemet er at alle var klar over dette. Det var åpenbart. Arsenal hadde behov for å kjøpe kvalitetsspillere med erfaring, mens Wenger atter igjen avgjorde at han ikke trengte det. Det er ikke et nytt argument jeg bringer på bane her. Det er heller ikke teorien om gravitasjon. Det betyr likevel at det er en kjennsgjerning.

Arsenal hadde behov for å styrke den sentrale midtbanen, forsvaret og angrepet. Og de hentet inn Özil. En beslutning som ble tatt av Wenger.

Etter et tiår hvor han har spesialisert seg på feilgrep, har tiden kanskje kommet for å la andre få forsøke seg. 

Sats på denne ukens Premier Leauge-kamper - inkludert Arsenal vs Swansea