Derfor synes jeg synd på Andrey Arshavin


Det er på tide å legge kortene på bordet. Jeg synes synd på en profesjonell fotballspiller som håver inn £95.000 pr uke. Nesten uten å løfte en finger. 

Jeg er klar over at det er tullete, og jeg vedgår at jeg er for snill. Like fullt får Arsenals utstøtte Andrey Arshavin min fulle støtte. 

"Ikke foretrukket", "Ute av laget", "Ute av troppen" og snart kontraktsløs. Russerens dager som "Gooner" er snart talte. Smertelig nok. 

Klubben går videre uten ham. Han er gammelt nytt. 

Skyhøyt gasjert og (noen vil hevde berettiget) et rykte på seg for å ikke bidra nok, er den tidligere gullgutten i russisk fotball plutselig i en uvant stilling. 

Vi snakker om mannen som var selve nøkkelen i Zenit St Petersburgs gylde periode, han som trollbandt så mange under Euro 2008, fyren som scoret alle de fire målene på Anfield. Det var han som var elsket av både Arsenal-fansen og Russlands supportere. Nå er han på full fart til å bli både glemt og venneløs. 

Ingen andre klubber har vært villige til å legge inn bud på spilleren. Mindre enn tre måneder unna kontraktens utløp, er telefonen fremdeles like stille. 

Dersom vi skal tro på ryktene, er 31 åringen så nedstemt og desillusjonert at han seriøst vurderer å legge fotballstøvlene på hylla i juni. 

Det kommer som et sjokk på mange, men jeg kan forstår hvorfor han føler som han gjør. 

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Tilværelsen som utstøtt i en fotballklubb er akkurat så nitrist som det kan bli. 

Formsvikt, at selvtilliten får seg en knekk, svake resultater,en skade, trenerskifte eller en ny signering kan alle være utslagsgivende for at du havner i en håpløs situasjon. 

Det har ingen betydning hvor hardt du trener, hvor mange mål du scorer eller hvor god innstilling du måtte ha. Dersom du ikke er i trenerens planer, blir du knapt sett. 

Slikt kan gjøre stygge ting med hjernen.

Du løper beina av deg mandag til fredag. Du imponerer, du fnyser av at du blir ignorert, du fleiper med lagkameratene dine og dum som du er - du bygger opp forhåpninger om å bli tatt inn i varmen igjen. Det kommer bare ikke til å skje. 

Den daglig og ukentlige prosessen vil fortsette. Hver eneste helg du går uten å spille fotball knekker deg litt mer; inntil du bryter sammen. 

For resten av verden, er slike som meg glemt. Få - om noen - legger merke til det eller bryr seg. 

I tilfellet Andrey Arshavin snakker vi om kisen som tjener kvalmende store penger uten å gjøre en tøddel. Han er karen som har tjent £30.000 hvor hvert eneste minutt han har vært på banen i 2013. For noen bortkastede penger - £15 millioner.

Sympati kan bli vanskelig å hente i dette eksemplet, og jeg skjønner hvorfor. 

Når sant skal sies, er Arsene Wenger trolig i sin fulle rett når han velger å kvitte seg med russeren denne sommeren. Hans yngre konkurrenter til en plass i laget virker å være mer jevnt presterende spillere. 

Likevel er det ikke til å komme ifra at Arshavin fremdeles ikke har blitt benyttet regelmessig i sin beste posisjon i Arsenal. Mannens store kvaliteter ligger i hva han gjør med ballen. Ved å bruke ham på kanten - hvor energi og defensive bidrag er påkrevd - har vist Arshavins svakheter snarere enn hans styrker. 

Dette er kvaliteter vi kunne nyte i hans to kamper fra start denne sesongen - mot Coventry City og Reading i Ligacupen - hvor han fant seg ypperlig til rette i rollen bak spissen. Likevel, som jeg har forklart, det skulle ikke ha noen betydning. Hans tid var ute.

Misforstå meg rett. Det er å være profesjonell fotballspiller er fantastik; verdens beste jobb. 

Det kan likevel være en nådeløst karrierevei, hvor du tygges og spyttes ut. Hvorvidt du har £10.000 eller £10 millioner i banken spiller ingen rolle. Det smerter like mye uansett. Korttenktheten, bruk-og-kast-mentaliteten smerter. Det er lett å mislike sporten. 

Jeg ber deg ikke om å synes synd på 31-åringen som har så mye penger at han aldri trener å gjøre et dagsverk igjen. Men, dersom Andrey Arshavin bestemmer seg for å legge opp skal du vite at det ikke er fordi han ville det slik. Det er fordi fotballen har ødelagt ham.

Og dét gjør meg trist.