Bruk Walcott på topp, Arsene. Han er den nye Thierry


 

Det kan knapt kalles å komme som lyn fra klar himmel. Vi snakker selvsagt om da Theo Walcott høyt og tydelig sa at det eneste som ville få ham til å undertegne en ny kontrakt, var dersom han fikk spille i den foretrukne posisjonen som spiss. Overraskelsen var derimot stor innad i Arsenal-systemet.


Midt oppe i de kompliserte forhandlingene om ny kontrakt, kunne Walcott avsløre at det ikke handler om ukelønn. I stedet er det snakk om angriperens ambisjon om å gjøre den sentrale spissplassen til sin egen. "Jeg har blitt stemplet ettersom alle tror det handler om penger. Det har aldri vært snakk om det. Å spille i angrepet er hva som er viktig for meg - noe som også er en av hovedårsakene (til at kontraktsforhandlingene drar ut i tid)".


Du kan fnyse så mye du måtte ønske, men jeg mener han har et godt poeng.


Til tross for all kritikk og påstander om at han er ustabil, er Walcott en av Arsenals beste spillere. Han er kanskje ikke like smart som Mikel Arteta, like smidig som Santi Cazorla eller fysisk sterk som Olivier Giroud. Han er derimot, for å bruke en fotballterm, spretten.


Han er kanskje den kjappeste fotballspilleren i Storbritannia - selv om han hadde fått konkurranse om tittelen av Sylvain Distin og Kyle Walker. Walcott er også den av Premier League-spillerne som har utviklet seg mest. Det hjelper naturlig nok å trene sammen med de teknisk mest begavede spillerne på daglig basis, men har har vitterlig selv utviklet repertoaret sitt de seneste årene.


Som purung spiller i Southampton, var han sine jevnaldrende så vidt fysisk overlegen at han kunne stø seg på farten alene. Skal man spise kirkebær med de store i Premier League, trenger man derimot flere strenger å spille på.


Walcotts tekniske kvaliteter har ofte blitt kritisert. Mange beskyldninger går på at han forspiller sjanser, gir bort ballen for ofte, og at han løper nedover vingen uten mål og mening. Dersom du følger ham nøye i en hel kamp vil du innse hvor grunnløse disse beskyldningene er, og hvor mange ess han egentlig har ermet.


For det første; avslutteregenskapene i en-mot-en situasjoner er spesielt iskalde. Han har alltid hatt et øye for mål - hvis egenskap i Saints-trøya gjorde at han tiltrakk seg oppmerksomhet fra andre klubber. Det er liten tvil om at når han handler på instinkt heller enn å tenke for mye, lykkes han foran motstanderens mål. I hver av de to foregående sesongene har Walcott tegnet seg for et tosifret antall scoringer for the Gunners. Slett ikke dårlig for en midtbanespiller som etter sigende løper uten mål og mening.


Det er imidlertid Walcotts bevegelsesmønster, spilleforståelse og evnen til å lese spillet som har utviklet seg for alvor i den senere tid. Det er derfor jeg tror han besitter kvalitetene som skal til for å lykkes som midtspiss.


Jeg kan skjønne Arsene Wengers betenkeligheter. Walcott er ikke bygd som en erketypisk nummer 9, men det er da vitterlig heller ikke Michael Owen, Jermaine Defoe eller Robbie Fowler heller. Hver eneste en av dem har lagt Premier League under sine føtter tidligere.


Et annet argument som til stadighet trekkes frem, er Walcotts angivelig manglende evne til å spille feilvendt. Jeg kjøper rett og slett ikke det argumentet. Man ønsker ikke å havne i ingenmannsland når man markerer Walcott, noe som bringer meg over på de to hovedstrategiene backer kan benytte for å kneble en ving med drepende fart. Det første man kan gjøre er å skjerme ned mot dørlinja, noe som flere lag har gjort godt i møtene med Arsenal.


Den andre muligheten er å ligge så tett opp i Walcott at han ikke får mulighet til å kontrollere ballen i første omgang. Det er denne taktikken som er mest velbrukt i Premier Leauge som våpen mot Walcott. Hyppigheten av sistnevnte taktikk har gitt Walcott mye øvelse som feilvendt spill, i tillegg til at det også er hva han selv synes å like best.


Walcott synes å rygge mot målet på en forbilledlig måte når man markeres tett. Han har ingen problemer med å spille den veien som kreves, ei heller - som han beviste med et Thierry Henry-aktig mål mot Coventry - å riste av seg markeringen.


For å unngå å produsere en full spillerrapport her, bare forestill deg hvor giftig han kunne vært i møte med en aldrende Rio Ferdinand og John Terry. Eller Carles Puyol for den del.


Igjen; fnys alt du måtte ønske, men jeg tror den nye og forbedrede Theo Walcott er en ferdig utviklet nummer 9. Dersom det handler om å gi Walcott sjansen på topp eller miste ham til et annet lag som er villig til å gjøre det, mener jeg Arsene Wenger er gal hvis han ikke lar spilleren få prøve seg.