Bosingwas QPR-exit: ikke et minutt for tidlig


Mens det var mange som kunne glede seg over spillerkjøp i Vest London-mandag kveld, fant QPR-supporterne frem champagnen for å feire en spilleravgang. Jose Bosingwa - selveste symbolet på ubrukeligheten på Loftus Road - har nemlig signert for tyrkiske Trabzonspor. 

Bosingwa, som alltid var fornøyd med å gjøre så lite som overhode mulig så lenge ukelønna på £60.000 kom inn på konto, er garantert storfornøyd med å få nok en sjanse til å melke nok en arbeidsgiver. Tusenvis av QPR-fans hadde gladelig tatt seg fri fra jobb for egenhendig å kjøre forsvarsspilleren til flyplassen. 

Dersom Bosingwa var i tvil om hvor han stod i forkant av sesongstart, var trener Harry Redknapp raskt på pletten med en oppklaring.

"Han har ikke en sjanse her i QPR", uttalte Redknapp. Antageligvis mens han hjalp Bosingwa med å tømme sokkeskuffen opp i en koffert. 

Slik at denne artikkelen ikke tipper over i det usaklige; det skal sies at Bosingwa ikke er den eneste personen som skal lastes for QPRs forferdelige fjorårssesong. Skylden skal hovedsaklig plasseres på toppen. Tony Fernandez' destruktive handlerunde var startskuddet, med klubbens to managere - Mark Hughes og Harry Redknapp - følgende hakk i hæl. Ingen av de sistnevnte var i stand til å skru spillermateriellet sammen til et lag. Så skal troppen ha sin rettmessige del av skylden; samtlige spillere så patetiske at de burde brennmerkes med "Fiasko". Slik at andre klubber kan styre klar. 

Nei, det er ikke Bosingwas feil alene. Men, mannens unike kombinasjon av inkompetanse, maktesløshet og aura av "Jeg bryr meg ikke", vil for alltid stå som en bauta over hva som gikk galt i Vest-London. 

Alarmklokkene begynte å kime så tidlig som i september 2012, da QPR møtte Chelsea for første gang etter Anton Ferdinand vs John Terry-saken. I forkant av avspark, hadde alt handlet om de serimonelle håndtrykkene, og hvorvidt QPR-spillerne vil stille seg solidariske med Fernand - og følgelig overse Terry.

Selv om vi er fotball-supportere, er vi ikke nødvendigvis idioter. Vi er klar over at vår rivalisering og bitre følelser overfor andre klubber sjelden deles av spillerne selv. Vi er sågar på det rene med at for mange spillere er dette lite annet enn en jobb. Alt Bosingwa hadde trengt å gjøre i møte med sin gamle lagkaptein, var altså å kjapt gi ham et håndtrykk. Han kunne til og med gitt ham et lite smil. Å stoppe opp for å gi Terry en bamseklem var rett og slett i overkant. Opptrinnet kunne ganske enkelt ha ventet til de befant seg bak forhenget på en nattklubb senere på kvelden. QPR-fansen lag merke til det, og de kunne raskt regne seg frem til at klubben hadde kjøpt katta i sekken. 

På tampen av sesongen, etter flere latterlig svake forestillinger - og ikke minst da Bosingwa nektet å ta plass på innbytterbenken - var hans tid i Vest London over. Likevel klarte han å gjøre seg ytterligere upopulær. 

Etter å ha tatt del i den dørgende kjedelige 0-0 kampen - som henviste både QPR og Reading tilbake til the Championship - ruslet Bosingwa leende av banen. Akkurat hva Bosingwa fant å være så festlig vites fremdeles ikke. Hadde det vel ikke vært bedre å vente med krampelatteren til han var ute av TV-kameraenes søkelys? 

Det var en gang da Bosingwa var en mer enn brukbar fotballspiller. Du går ikke hen og vinner to Champions League-troféer dersom du er helt ubrukelig. De som så ham i hans siste sesong i Chelsea kan imidlertid skrive under på at: Hva enn det var som gjorde ham til en spiller av internasjonalt format, forsvant som dugg for solen. 

Alt som gjenstår å si er egentlig; lykke til, Trabzonspor. Dere vil trenge det