Big Lang Theory: Til ære for britiske spillere i utlandet


Folk assosierer avnet David Bentley med ulike ting. For enkelte (altså, de som gjennomgikk lobotomi i 2009) er han ensbetydende med utrolige scoringer fra 30 meter, dødelige frispark og "Den nye David Beckham". De aller fleste forbinder "bortkastet talent" med navnet, og alle årene har tilbragte på Tottenhams innbytterbenk. Hva angår betegnelsen som den nye Beckham hadde det vært korrekt kun dersom originalen utelukkende hadde vært fornøyd med å plukke opp lønna hver uke.

For russere har navnet derimot betydd veldig lite. Inntil forrige uke, vel og merke. Bentley er nemlig FC Rostovs siste forrykte spillersignering. Akkurat hvordan avtalen kom i stant er et mysterium. (Teorien handler om at klubbeieren egentlig var på utkikk etter en britisk veteranbil). Resultatet er uansett at David Bentley spiller fotball i den russiske Premier League.

Han er dermed det andre store navnet (#generøs) fra Premier League som går til en utenlandsk klubb i sommer. Joey Barton gikk som kjent til Marseille. Hvor enn utrolig dette hadde virket for bare få uker siden; den søte og ømme hooligan og... hmmm... David Bentley er nå britisk fotballs fanebærere i Europa. I en tid hvor få spillere er villige til å ta steget ut, går de nå i fotsporene til den langt mindre kjente Aiden McGeady. Sistnevnte har spilt for Spartak Moskva siden 2010.

Det er interessant å merke seg at de fleste briter som har forsvunnet utenlands - de seneste årene - har tatt valget fordi karrieren har vært inne i et blindspor. Joe Cole tok turen over kanalen i håp om å få fokuset bort fra hans raskt nedadgående fysiske form. Barton gjør noe av det samme når reiser fra skammen på balløya (og nærmere Jean-Paul Sartres fødested. Garantert neste stopp i Bartons Twitter-reise inn i verden av de store tenkerne). Og Bentley? Hans beste fotball-minne de tre siste sesongene kom i form av en FIFA 12 seier over Giovani dos Santos og Jermaine Jenas.

Vel så mye som den nåværende generasjonen av utflyttede fotballspillere fortjener kred for at flytter på seg for å få karrieren på rett kjøl, er villigheten til å reise andre steder generelt lik null. Mens fotballspillere fra Spania, Italia, Brasil og Tyskland tar med seg bagen for å oppleve andre land og kulturer, ser britene på slikt som en absolutt siste utvei. Resultatet? En fortsatt navlebeskuende tilnærming. Fotballen vår er en sur gammel tilhenger, som er så overbevist om sine omgivelsers fortreffelighet, at han ikke evner å tenke tanken at ting kan være bedre andre steder.

Akkurat den tankegangen blir utfordret (les: sprengt i filler) annethvert år, når landslagene blir satt til veggs. Våre taktiske og tekniske svakheter bør bruker som en motivasjon til å lære fra andre fotballnasjoner. Man er nødt til å se verden for å kunne skjønne den.

Det har ikke alltid vært slik. Karrierene til John Charles, Kevin Keegan, Paul Gascoigne, Gary Lineker og Chris Waddle ble beriket med opphold på kontinentet. Nyere eksempler er derimot vanskeligere å komme over. Likevel; Paul Lambert, Steve McManaman, David Beckham har alle spilt fotball andre steder. Enkelte av våre beste trenere har også reist utenlands.

Når kan vi regne med at ting endrer seg? Det er lite trolig at vi får se Wayne Rooney i Roma, Charlie Adam i Amsterdam eller James Milner i Madrid. (Det er faktisk vanskelig å se for seg James Milner noe annet sted enn i en gruve). Da er det større håp knyttet til den yngre generasjonen. Det virker uunngåelig at Gareth Bale forsvinner til en av Spanias to toppklubber, mens spillere som Alex Oxlade-Chamberlain, Jack Wilshire og Daniel Sturridge garantert vil tiltrekke seg interesse fra klubber på kontinentet.

I mellomtiden er det like fullt klovnene David Bentley og Joey Barton som fungerer som pionerer. Dersom de kan ha godt av et sceneskifte, bare forestill deg hva spillere med mindre ego og færre millioner på konto kunne oppnå. Vel, man kan alltids håpe.