Beklager, Toure. Du er slett ingen overpriset Carlton Palmer!


Jeg har en innrømmelse å komme med. Da Manchester City signerte Yaya Toure tilbake i 2010, beskrev jeg mannen som "en virkelig kostbar Carlton Palmer" i Singapor-avisen "The New Paper". Til mitt forsvar skal det sies at sammenhengen ordene falt ble helt feil. De fleste fotballspillere vil se ut som Carlton Palmer dersom de blir satt til å rydde bak Xavi og Andres Iniesta. Det endrer likevel ikke det faktum at hva jeg skrev er noe av det dummeste jeg har ført i pennen/tastaturet. I en annen tidsalder ville jeg kanskje tilbragt litt tid for meg selv i stille refleksjon - for eksempel i et belgisk kloster - etter et slikt feilsteg. I stedet bærer jeg skammen, tvunget til å bøye nakken hver gang Toure stjeler overskriftene - som han gjorde mandag kveld mot Manchester United.

 

Yaya er som et eksperiment ala Frankenstein, som har gått amok. Han kom ikke til verden på vanlig vis; snarere sveiset og sydd sammen i en bortgjemt garasje - av en mann som ble bedt om å forlate universitetet fordi han skremte de øvrige ansatte. Bragt til live av et lynnedslag, for deretter å fornekte sin skaper en mørk og regntung natt. Med klirrende kjettinger på jakt etter et nytt liv, på søken etter å bli godtatt og kanskje - seg selv.

 

Han er ustoppelig. Du kan bare håpe at du unnslipper ham, eller be til høyere makter om at han blir distrahert av et skinnende objekt. Sir Alex Fergusons oppskrift var å be Ji-Sung Park om å fotfølge ham - men selv en spiller med klengenavnet "mannen-med-tre-lunger" gikk til slutt tom for krefter. Yaya er utrettelig. Når han pådrar seg en smell, blir han ikke lagt på båre. Snarere ringe de et lag anleggsarbeidere, reiser et stillas, brer en presenning over ham, slår ham med en skiftnøkkel og sender ham tilbake i kampen igjen. Han får det til å se så såre enkelt ut. Se på mannen i de 10 første minuttene av en kamp, og sammenlign deretter med de avsluttende ti minuttene. Det er ingen forskjell. Han er der fremdeles, klirrende med kjettingen - opp og ned banen. Dersom det hadde eksistert mer enn én av ham, hadde menneskerasen vært overflødig. Og det er i sannhet forstemmende at hans likemenn - altså, de øvrige profesjonelle spillerkollegene - overså ham i avstemingen på tampen av sesongen. Man skulle nesten tro at tilstrekkelig mange av dem har opplevd å bli halsende etter ham iløpet av sesongen, og slik sett vite bedre enn å la prestasjonene hans gå upåaktet hen. Kanskje skyldes det samme type idioti som undertegnede var en eksponent for da han først kom til Manchester City? Kanskje de rett og slett anser ham som en friidrettsutøver i fotballdrakt? Kanskje de frykter at hans uovervinnelige fysikk kan tilskrives et ekstra sett lunger i rumpeballene? Samtlige antagelser - foruten den siste - er feil. Jeg kan tross alt ikke utelukke at han besitter et ekstra par lunger. 

 

Yaya er en langt bedre fotballspiller enn han man får inntrykk av. Friidrettsutøvere kan ikke gjenerobre ballen like jevnlig som han gjør. Friidrettsutøvere har ikke for vane å sende voksne mannfolk livredde til skogs ved lyden av kjettingene. Når han er i sitt beste, destruktive hjørne, er det beste motstanderen kan håpe på at Yaya ruster i regnet og således stanser. Men, man kan heller ikke satse på det som en taktikk. Citys omfattende kjøpefest til tross; jeg tror virkelig Yaya har vært det beste kjøpet. Jeg elsker rett og slett mannen. og jeg er rett og slett lei meg. For han er på ingen måte en dyr utgave av Carlton Palmer. Han er en eksepsjonell fotballspiller.