Beklager, John Terry. Dine landslagsdager er talte


Dette har på mange måter vært en god uke for en av fotballens mest omdiskuterte personer å ytre ønske å landslagsretur. Med Luis Suarez i hovedrollen i de fleste avisene, har "John Terry stiller seg til disposisjon for landslaget" stort sett gått upåaktet hen. Et sjeldent eksempel på god PR-teft fra den forhenværende landslagskapteinen. Han unngikk slik sett en kakafoni av latter eller blaserte gjesp, som kunngjøringen ville blitt til del på ethvert annet tidspunkt av sesongen. 

"Tilbyr seg" er et underlig begrep i denne sammenheng. Det antyder at Terry selv regulerer om og når han skal spille på landslaget. Da Terry annonserte at han takket av fra den internasjonale fotballscenes for syv måneder side, var det ikke direkte landesorg å spore. Beslutningen kom, betimelig nok, like før det engelske Fotballforbundet fant ham skyldig i rasistisk oppførsel overfor Anton Ferdinand. Den selvvalgte avskiltningen var således ikke annet enn et grep for å styre situasjonen selv. Terry ville selvsagt blitt utelatt fra de påfølgende landslagsuttakene utelukkende av moralske grunner (eller omdømmemessige årsaker - hvis konsept tydeligvis har erstattet faktisk etikk i det moderne samfunnet).

Det faktum at Terry valgte å gå fremfor å bli sparket ut, gjør ikke nevneverdig fra eller til nå. Forestillingen om at han selv har valgt å trekke seg tilbake - og at han er i posisjon til å tilby noe som helst - er latterlig. Den maniske elegien eksisterer rett og slett ikke andre steder enn i John Terrys eget hode (og kanskje i Frank "Frankie Lampard" Lampards tankeverden). 

Ferdinand-affæren er kanskje vel overstått, men vil ikke bli glemt i korridoriene på Wembley. Tanken på en vel ansett landslagsspiller - for ikke å snakke om kaptein - som gir en annen fotballspiller en rasistisk skyllebøtte, må ha gitt frysninger nedover ryggen på forbundets høye herrer. Dersom fotballen virkelig kjemper en kamp mot den nye rasismen (og det har vært nok episoder de siste to årene til å underbygge muligheten for nevnte), vil Terrys eventuelle gjeninntreden sende ut fullstendig gale signaler. 

Selv dersom vi utelukkende skal måle Terry på fotballferdighetene, er det vanskelig å se ham som en mulig frelser. 32-åringen har kun vært å finne i Chelseas startoppstilling ved tre anledninger siden nyttår. Et svært modest antall når vi tar trener Rafael Benitez' rotasjonspolitikk i betraktning. Stopperens betydning på Stamford Bridge har ganske enkelt blitt kraftig redusert denne sesongen. David Luiz har etablert seg som navet og lederskikkelsen i forsvarsrekka. Det er mulig at Terry hadde startet enda færre kamper dersom Gary Cahill - av mange ansett som Terrys arvtager - ikke hadde vært så vidt plaget av skader. Terrys uttalelser har sånn sett kommet fra en utfordrer; ikke en spiller i posisjon. 

Det er ikke mangel på alternativer til Roy Hodgsons disposisjon - selv i Cahills fravær: Phil Jagielka har hatt atter en imponerende sesong; Joleon Lescott er en alltid like stødig bidragsyter; Phil Jones har gjort sine saker godt i Manchester Uniteds midtforsvar de seneste ukene; og både Chris Smalling og Steven Caulker virker som gode spillere et par år inn i fremtiden. Det er dermed ikke snakk om et gapende hull i forsvaret foran Joe Hart. 

Og så har vi Rio Ferdinand. Mannens anseelse er noe usikker sett i lys av at han trakk seg fra landslagstroppen i forkant av VM-kvaliken mot San Marino og Montenegro i mars. Hans mulige deltagelse i fortsettelsen gjør Terrys comeback ytterligere usannsynlig. 

Dersom Terry forregner seg såpass, at han tror Hodgson er desperat etter å følge opp (Rio) Ferdinands av-og-på forhold til landslaget med et nytt midtstopper-lotteri, tar han skammelig feil. Likeledes er det lite trolig at Fotballforbundet akter å rulle ut den røde løperen for Terry i kjølvannet av saken med Anton Ferdinand. Terry har nok ikke innsett det, men tidene har endret seg siden hans skammelige - tilsynelatende - fratreden.

Beklager John, men meldingen er klar: Vi er bare ikke så glad i deg.