Arsenal har blitt voksne... endelig


Det er ikke lett å bare la noe viktig ligge uten å ta det opp. Ikke sjelden vil du oppleve at ting ordner seg dersom du gjør nettopp dét. Min gamle paragliding-instruktør lærte med det, og gud velsigne hans knuste ben.

Å vinke adjø til nøkkelspillere har blitt selve gjennomgangsmelodien på The Emirates de seneste årene. En etter en har de beste spillerne forsvunnet til større og mer betalingsvillige klubber. Enkelte ganger er det en kjapp og relativt smertefri prosess - som når et plaster rives av på 1-2-3. Andre ganger igjen er det en langdryg affære, nesten på linje med å løpe et maraton på høye hæler laget av veps. Uansett hvordan man snur og vender på det er det fortstyrrende, og trolig det siste en fotballklubb trenger når de skal kjempe om en tittel det er verdt å snakke om.

Det er riktignok tidlig i sesongen, men de foreløpige signalene kan tyde på at Arsenal ser ut til å klare seg nokså bra. Etter to målløse åpningskamper har de for alvor satt inn supergiret. For første gang siden Robert Pires pleide å kaste vannflaska inn i folkemengden ser det ut til at klubben kan vinne noe. Alt dette etter en sesongoppkjøring hvor Arsene Wenger mistet sine viktigste spillere. En sommer hvor vi ikke bare snakker om at tegnebordet ble ryddet fullstendig, men kastet fra femteetasje ned i en container merket "Uunngåelig". Selve essensen av klubben de senere årene som har vært det som har fått ting til å stemme så vel utenfor som på banen, klubbens puls og sjel. Forkastet. Dette er sesongen hvor Arsenal sier takk og farvel til innkjøpspolitikken hvor de kjøper talentfulle spillere og håper de slår igjennom.

Beklager. Trodde du jeg snakket om nederlenderen?

I en årrekke har Arsenal være to-tre kvalitetsspillere unna å kjempe i den ytterste tetstriden. Det har likevel vært greit ettersom det har sett ut som det ville vokse frem nye superspillere blant ungguttene. Fabregas tok steget, Nasri og Van Persie like så. Men ikke før de hadde rukket å slå igjennom for alvor, sjekket spillerne huspriser i Manchester. Like raskt begynte Arsenal å se igjennom rekkene av talenter som fremdeles var et-to år unna ferdige spillere.

Så har vi selvsagt alle spillerne som nesten slo igjennom. De som kom og forsvant igjen uten å ha satt særlig spor etter seg. Carlos Vela, Jeremie Aliadiere, Henri Lansbury, Armand Traore, Håvard Nortveit, Jay Simpson, Lassana Diarra og den utrolig uheldige Eduardo. Samtlige mislyktes i å erstatte større navn.

Å handle inn unge spille, kjøpe billig, for så å følge spillerne frem til man troner øverst mens de rike klubbene ser på i misunnelse. Det er både en hjertevarmende og storslått idé. I møte med den harde virkeligheten, hvor man tross alt kjemper mot milliardærer og sitt eget ønske om å ikke tape Ligacup-finalen fire sekunder før slutt, var det på tide med en endring.

Heller enn av klubbens nøkkelspillere sakte med sikkert skal vokse inn i rollene, hentes de inn direkte. Til en langt høyere pris, vel og merke. Fra 2006 frem til januar 2011, hadde Arsenal bare ved én anledning handlet inn en spiller til over £20 millioner.The Gunners hadde da heller ikke endt høyere enn som nummer tre i Premier League. Takket være at man nå har hentet etablerte og erfarne stjerner som Per Mertesacker, Santi Cazorla, Lukas Podolski og Olivier Giroud ser Arsenal ut som det laget vi har ventet så lenge på.

Det er utvilsomt en lang vei å gå - 34 kamper, for å være nøyaktig. Men, for første gang siden iPhone ble oppfunnet står Arsenal-spillerne i fare for å kjøre i åpen buss kommende sommer. I motsetning til bussen som går til flyplassen.