Å ansette en ny trener handler om fotballfilosofi - ikke kjendiseri


I hva som knapt kan kalles en overraskelse for oss som følger Premier League: Mindre enn fire dager etter at jeg lettere overrasket kunne konstantere et øredøvende fravær av ryggmargsrefleks-avskjeder inneværende sesong, fikk plutselig to trenere beskjed om å finne seg annet virke. Med på veien fikk de en solid sluttpakke.

Kun de som nettopp har returnert fra et lengre opphold i den Internasjonale Romstasjonen, må ha blitt sjokkert over sparkingen av Mark Hughes. Roberto Di Matteos avskjed ble møtt av hoderystende journalister, og pressekonferansen lød som om den ble avholdt i hengeren på en trailer som fraktet trommesett.

Duoen ga hverandre sikkert høflige nikk da de traff møtte hverandre på det lokale arbeidskontoret i Hammersmith, mens erstatterne ble jaget inn dørene på henholdsvis Loftus Road og Stamford Bridge. De nye kostene ble garantert introdusert for sekretærene sine. De fortalte dem trolig at dersom representanter for Hr Arshavin skulle ringe, er de ute til lunch. Mens begge klubbers styreformenn skal ha ros for å ikke ligge på latsiden, trenger man ikke se lenge på tabellen hvor viktig det er å finne rett manager.

I fjor sommer stod tre trenerjobber ubesatt. Roy Hodgson takket av i West Bromwich for å overta landslaget; Kenny Dalglish fikk marsjordre i Liverpool, mens Brendan Rodgers forlot Swansea til fordel for nettopp The Reds.

Som enhver nedlatende fotballekspert vil fortelle deg, har "sesongens overaskelse vært West Bromwich". Selvsagt vil "bobla før eller senere sprekke", og "bedre lag vil finne ut av hvordan de spiller". Inntil videre skal Baggies-styret har skryt for utnevnelsen av Steve Clarke. Det er nesten uthørt for en Premier League-styreformann å gi noen sin første managerstilling uten tidligere å ha vært en profilert spiller. Clarkes fotballfilosofi har imidlertid vært like effektiv som den har vært enkel for spillerne å bli fortrolig med. Han har ikke kastet arbeidet som forgjengeren har lagt ned over bord, men snarere gradvis videreutviklet mannskapet til å bli et lag å regne med - også fremover på banen.

På søndag var de to øvrige nevnte lagene i aksjon på Liberty Stadium. Liverpool brukte lang tid på å finne rett mann til jobben; en som kunne rydde opp etter at Kenny Dalglish ødela sitt eget ettermæle. I kjølvannet av en lang intervjurunde, bestemte klubben seg for at Brendan Rodgers - med sin ballbesittende spillestil - var mannen som kunne ta Liverpool fremover.

Det innebar naturlig nok at Swansea måtte se seg om etter en ny manager. Heller enn å lete verden rundt etter en trener de trodde stod for en attraktiv fotball, valgte de erstatteren basert på hva de allerede hadde. Likeledes; en trener som deler klubbens verdier og med evne til å jobbe innenfor Swanseas rammer, men som også kan tilføre noe nytt.

Michael Laudrup var selv en av de mest effektive med ballen fotballen har sett. At han skulle forstå et lag bestående av spillere, som nettopp tjener til livets opphold som pasningskonger, var slik sett ikke overraskende. Å utnevne Steve Clarke må imidlertid regnes som den beste ansettelsen. Med små justeringer, har han gjort laget til et morsomt innslag i divisjonen.

Forrige sesong hadde Swansea et pasningsantall på om lag 18.500 pr kamp. Kun fire av pasningene kom vel og merke på motstanderens banehalvdel. Motstanderne fant klubben ekstremt vanskelige å få has på - ganske enkelt fordi de knapt fikk låne ballen. 11.plassen var imponerende, men det var kun fire lag som fant veien til nettmaskene færre ganger enn Swansea. Laudrup - en av de mest ansette offensive midtbanespillerne i sin generasjon - har hentet inn spennende nyervervelser etter at Joe Allen forsvant med gamletreneren til Liverpool. Inn dørene har Jonathan De Guzman kommet, mens måljegeren Michu har overtatt etter Gylfi Sigurdsson.

Ingen drastiske endringer, altså. Kun to spillere som har forvandlet et lag som allerede kunne holde på ballen, til et som det er grunn til å frykte. Antallet pasninger pr kamp har gått noe ned, mens antallet sjanser har økt betraktelig. Vi snakker om utvikling som innebærer at et lag alle trodde ville "bli avkledd" denne sesongen, befinner seg på øvre halvdel av tabellen.

På Anfield er peker pilene oppover for Brendan Rodgers. Han bruker fremdeles store deler av tiden på treningsfeltet til å få Steven Gerrard til å skjønne at ball-gjenvinning ikke er hippie-greier. Rodgers kan meget vel vise seg å være en manager av høyeste kaliber. Å ansette en trener som passer overens med det bestående spillermateriellet er uansett den beste måten.